Uproporsjonalt fokus på Israel/Palestina konflikten i FN

a «disproportionate volume of resolutions, reports, and conferences criticizing lsrael» and that in many cases, «rather then helping the Palestinian cause, this reality has hampered the ability of the UN to fulfill its role effectively».

FNs Generalsekretær Ban Ki-Moon

Etter å ha gått av som FNs øverste leder uttalte altså Ban KI-Monn at et «uforholdsmessig stort volum av resolusjoner, rapporter og konferanser som kritiserer lsrael» og at i mange tilfeller, «heller enn å hjelpe den palestinske saken, har denne virkeligheten hindret FNs evne til å fylle rollen effektivt». Faktisk siden opprettelsen av FN i 1945 og opprettelsen av staten Israel i 1948, har Israel/Palestina -konflikten absorbert en uforholdsmessig stor mengde av FNs oppmerksomhet og ressurser. Staten Israel har blitt behandlet mye mindre gunstig enn andre medlemsland:

• Israel er det eneste landet i FN som ikke har vært berettiget til representasjon i Sikkerhetsrådet.
• Jerusalem er eneste byen i verden hvor FN hevder å ha en spesiell jurisdiksjon, og Israel er det eneste landet i verden som nektes retten til å erklære en bestemt by som landets hovedstad.
• Det er flere resolusjoner i Hovedforsamlingen og Sikkerhetsrådet viet til å kritisere Israel enn noen annen stat.
• Det er etablert flere institusjoner og prosjekter i FN som er viet til den palestinske saken enn noen andre folk som hevder retten til selvbestemmelse. «Palestina» er den eneste nasjonen som FNs medlemsstater krever å få sin egen stat og bidrar årlig med flere hundre millioner dollar.
• Israel/Palestina konflikten er den eneste konflikten i verden hvor FN søker å tvinge frem en bestemt løsning for å tilfredsstille alle parters legitime interesser – til tross for innvendingene til en av disse partene.
• Israel er gjenstand for uforholdsmessig kritikk fra menneskerettighetsinstitusjoner. Tretti prosent av resolusjonene om spesifikke stater vedtatt av FNs menneskerettighetskommisjon i de 40 årene den eksisterte, var mot Israel. Israel er det eneste landet som krever en dedikert plass på agendaen til FNs menneskerettighetsråd (UNHRC). USAs tidligere ambassadør til FN, Nikki Haley, kritiserte FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) for det hun mener er en partisk tilnærming. I et innlegg i Washington Post, sier hun at rådet må avslutte dets praksis med å feilaktig utpeke Israel for kritikk. Når rådet vedtar mer enn 70 resolusjoner mot Israel, et land med en sterk menneskerettighets historikk, og bare syv resolusjoner mot Iran, et land med en avskyelig menneskerettighets historikk, vet du at noe er alvorlig galt, «skrev hun.
• En rekke ledende spesialister innen folkerett fremmer ivrig oppfatningen om at Israel er en av verdens fremste krenkere av folkeretten. En hær av tidligere fremtredende politikere og teologer sparer ingen anstrengelser for å offentliggjøre oppfatningen i media om at Israel er skyldig i alvorlige brudd på folkeretten, og til og med at Israel og dets ledere bør bli tiltalt for krigsforbrytelser.Fremtredende ikke-statlige organisasjoner (NGOer), som Amnesty International og Human Right watch, vier proporsjonalt mer oppmerksomhet til påståtte menneskerettighetsbrudd i Israel og palestinske territorier enn noen annen nasjon.
• FNs tilrettelegger for frivillige organisasjoner til å fremme palestinernes sak og fordømme Israel for brudd på folkeretten. Mange av disse frivillige organisasjonene mottar betydelige beløp fra nasjoner hvis mål er fundamentalt i konflikt med den jødiske staten Israel.
• FNs Generalforsamling har etablert et eget regime for «Palestinske flyktninger» som er de eneste flyktninger i verden med en såkalt»Right to Return,» og Israel er dert eneste landet i verden som påstås å være forpliktet til å ta imot etterkommere av flyktninger som flyktet fra territoriene i en tid med konflikt.
• Det palestinske lederskapet – støttet av mange medlemsstater i FN – har aktivt jobbet for å «internasjonalisere konflikten til et juridisk spørsmål». i FN institusjoner, som UNESCO og den internasjonale domstolen (ICC) for å nå det erklærte målet om å skape en internasjonalt anerkjent «Palestinsk stat » med Øst Jerusalem som dets hovedstad.

Hovedforsamlingen (Generalforsamlingen) fungerer som FNs forum for debatt om verdenspolitikk. Hovedforsamlingen er vanligvis ansett som ikke å være en lovgivende forsamling, men en parlamentarisk rådgivende forsamling. Man kunne si at Hovedforsamlingen utgjør FNs ører og hender, men ikke ens utøvende hender. Selv om Hovedforsamlingen fungerer som et «debattforum» hvor mange utveksler ideer og drøfter internasjonale problemer, er dens makt til å fatte vedtak begrenset til opptak av nye medlemsstater, avstemmingsprosedyrer og vedtak av organisasjonens årlige budsjett. Utenom disse (interne) sakene har Hovedforsamlingen med sine resolusjoner ingen myndighet til å skape forpliktelser som er rettslig bindende for medlemsstater.

Stemmeregler og maktforhold i FNs Hovedforsamling

Hovedforsamlingen er inndelt et regionalt blokksystem, hvor medlemslandene stemmer kollektivt etter hvilken blokk de tilhører.

FN har et nært forhold med to islamske multilaterale organisasjoner: 

Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) og Den arabiske liga. I 1975 vedtok FNs Hovedforsamling å invitere OIC til å delta som observatør i  Hovedforsamlingens sesjoner og dens subsidiære organer.

I regelmessige generelle møter er det definert prioriterte samarbeidsområder mellom FN og OIC, dessuten holdes det periodiske høynivåmøter mellom fremtredende tjenestemenn for de to organisasjonene.

Islam er godt representert i alle de fire grupperingene så Organisasjonen for islamsk samarbeid På denne måte arbeider FN nært sammen med Den arabiske liga og dens medlemstater. I 1984 for eksempel, påpekte FNs Hovedforsamling «….det er livsviktige for land som medlem av Den arabiske liga i å oppnå en rettferdig, omfattende og varig løsning i Midtøsten-konflikten og spørsmålet om Palestina som er konfliktens kjernepunkt». Idet den viste til «rammeverket for samarbeid mellom forente nasjoner og Ligaen av arabiske stater på visse prioriterte områder», og «behovet for nærmere samarbeide mellom FN-systemet og Ligaen av arabiske stater og dens spesialorganer når det gjelder å virkeliggjøre de hensikter og mål som er fremsatt i Strategien for felles arabisk  økonomisk utvikling som ble vedtatt på Det ellevte arabiske toppmøtet som ble holdt i Amman fra 25. til 27. november 1980», har Hovedforsamlingen anmodet generalsekretæren om å

"styrke samarbeidet med general-sekretariatet til Ligaen av arabiske stater for det formål å sette ut i livet FN-resolusjoner som vedrører Palestina-spørsmålet og situasjonen i Midtøsten for å oppnå en rettferdig, omfattende og varig løsning på Midtøsten-konflikten og spørsmålet om Palestina som konfliktens kjerne". 

Forbudet mot trusler eller bruk av makt er direkte knyttet til Artikkel 1(1) i FN-pakten og er ansett for å være «fredens hjørnestein i FN-pakten». Denne forpliktelsen retter seg mot FNs medlemsland og får gyldighet også for ikke-medlemmer som følge av sin status som sedvanerett. 

Andrew Tucker thinc

«Enhver stat har plikt til å avstå fra å organisere, iverksette, støtte eller delta i sivil stridighet eller terrorhandlinger i en annen stat, eller å samtykke til organiserte aktiviteter innenfor sitt territorium som retter seg mot å iverksette slike handlinger.

FN-paktens Kapittel VII. Erklæringen om vennskapelig forhold mellom nasjonene

Til tross for FN-paktens tydelige forbud mot trusler og bruk av makt og terrorisme har Palestinske ledere sluppet til FNs hovedforsamlings talerstol hvor klare trusler er rettet mot Israel. Dette og bruk av terror er klare brudd på folkeretten, som aldri er påtalt i noen FN-resolusjon eller bragt inn for internasjonale domstoler.

Noe av denne problemstillingen utdypes av ProfGregory Rose og Dr Dov Jacobs