Dette er en artikkel i Fatom Journal som går gjennom Storbritannia og det Konservative partiets forhold til Israel fra Balfour til Boris. Dette er spesielt interessant i lys av det faktum at Storbritannia var staten Israels fødselshjelper, samtidig som de totalt sviktet i oppdraget med å implementere Mandatet for Palestina.
Artikkelen viser hvordan partiet var delt i to med en nærmest fascistisk die hard gruppering som på 1920-tallet anså jødene som farlige tilhengere av kommunistene i Sovjetunionen. Etterhvert ble behovet for å ha et godt forhold til de oljerike araberstatene et konkurrerende ønske sett opp mot ønsket om å støtte Israel. Artikkelen viser også den nedrige beslutningen om å nekte etterforsyning av stridsvognammunisjon til Israel under Yom Kippur-krigen i 1973. Det viktigste paradigmeskiftet kom imidlertid ved Neville Chamberlain regjerings Hvitbok av 1939.
Utbruddet av de arabiske voldelige opprørene i 1936-1939 endret alt. Palestina var nå blitt et kostbart sikkerhetsspørsmål som tvang seg inn i det bredere settet av strategiske dilemmaer som styrte appeasementpolitikken. I mai 1939 introduserte Neville Chamberlains regjering en ny hvitbok som effektivt avviste Balfour-erklæringen, Mandatet for Palestina og Folkeforbundets resolusjon. Den erklærte at Palestina ville bli en uavhengig stat innen 10 år, iverksatte strenge restriksjoner for jødisk immigrasjon(som skulle gjøre seg avhengig av arabisk samtykke). Erklærte at Palestina skulle bli en uavhengig arabisk stat med en jødisk minoritetsbefolkning. Churchill fordømte hvitboken som «en overgivelse til arabisk vold» og Leo Amery kalte den «en appeasementhandling i verste München - tradisjon». Mens Hvitboken av 1939 effektivt stengte grensene for Palestina som en destinasjon for jøder som forsøkte å unnslippe nazistenes forfølgelse og Holocaust.
— Read on fathomjournal.org/uk-israel-2021-ambivalent-allies-zionism-israel-and-the-conservative-party-from-balfour-to-boris/
Hybrid Krigføring i Midtøsten 