Den arabiske ligas internasjonalisering av konflikten med Israel

For å forstå Norges forhold til Israel må vi gå tilbake til  seksti-sytti tallet hvor EEC og senere EU etablerte et tett samarbeide med araberstatene. Et samarbeide, den Europeiske-arabiske dialog (EAD), som fortsatt er svært aktiv. Norsk Israel politikk legger seg tett opp til denne alliansen.

Etter den militære fiaskoen i 1973 fornyet PLO og de arabiske nasjonene sine kampanjer med å internasjonalisere konflikten, slik det het i Khartoum-erklæringen, som de sier, ved å

«forene sine politiske anstrengelser» for å oppnå noe som egentlig var militære mål, nemlig «å sikre tilbaketrekningen av aggressive israelske styrker fra arabiske landområder som har vært okkupert siden aggresjonen den 5. juni»

Gjennom EAD har EU vært en motor for internasjonalisering av den Arabisk/Israelske konflikten. Norsk utenrikspolitikk har underveis tilnærmet seg politikken utarbeidet i den arabisk/europeiske dialogen. Etterhvert er europeisk Midtøstenpolitikk blitt normalisert mot den Arabiske liga og Organisasjonen for islamsk samarbeid politiske mål og kampanjer mot staten Israels legitimitet. Sammen har de konverter politiske uttaleser over til juridisk lignende tekster og fraser som «ulovlig okkupasjon«, «palestinsk territorium» og » ulovlige israelske bosettinger» uten relevante referanser til folkeretten. Med Europas og EUs legitimitet og tyngde innen internasjonal lov ble disse politiske uttalelsene introdusert i FN systemet og inkludert i uttalige anti-Israelske resolusjoner i FNs Hovedforsamling og Sikkerhetsrådet. Det har blitt så vellykket at disse politiske uttalelser er blitt tatt inn i Den Internasjonale domstolen (ICJ)s og Den internasjonale Den internasjonale kriminaldomstolen (ICC) lovanvendelse til kraftige protester fra eksperter på internasjonal rett.

Den Arabiske Liga lyktes med dette ved gradvis å mobilisere et flertall av stater i FNs Hovedforsamling til å vedta en strøm av resolusjoner gjennom 1970-og 1980-årene. På toppmøtet i Den arabiske liga i Rabat i oktober 1974 anerkjente de arabiske nasjonene offisielt PLO som den «eneste legitime representant for det palestinske folk.» Dette ble av FNs Hovedforsamling nesten øyeblikkelige fulgt opp, med Hovedforsamlingens anerkjennelse av PLO som den «eneste legitime representant» for det palestinske folk.

Den arabiske liga sto bak resolusjonen som avviste Israels gjenforening av Jerusalem og forlangte full tilbaketrekning fra «de okkuperer territorier,» idet de insisterte på anerkjennelse av de «umistelige palestinske rettighetene til selvbestemmelse» og «retten til å vende tilbake», samt at sionisme er en form for rasisme. Khartoum-erklæringen indikerer at disse kravene var en del av en strategi for å nå et større mål, nemlig avvisning av staten Israels rett til å eksistere som en legitim suveren stat. 

Det er illustrerende at gjennom de 19 årene Egypt og Jordan okkuperte henholdvis Gaza og Vestbredden, ble det ikke vedtatt en eneste resolusjoner i Hovedforsamlingen som forlangte verken Egypts eller Jordans tilbaketrekning fra disse territoriene, eller som anerkjente palestinernes rettigheter.

 I resolusjon fra FNs Sikkerhetsråd og Hovedforsamlingen, så vel som i rapporter fra andre FN-organer, finner man ofte en henvisning til det arabiske fredsinitiativet som ble tatt av Den arabiske liga, og bl.a. krav om fullstendig tilbaketrekking fra Israels side fra okkuperte territorier og om palestinernes rett til å vende tilbake.

Organisasjonen for islamsk samarbeide, OIC

OIC ble opprettet i 1969 og har sitt hovedkvarter i Jeddah i Saudi Arabia. Den palestinske permanente representant til OIC undertegnet den nye OIC-Pakten spesifikt sier at målene til OIC er å 

«Støtte det palestinske folks kamp for å utøve sin rett til selvbestemmelse og opprette sin suverene stat med Al Quds Al Sharif som sin hovedstad og trygge byens historiske og islamske karakter så vel som de hellige stedene der». 

OIC-Pakten den 18. november 2008. Artikkel 1(8)

Viktigheten av Jerusalem (Al Quds) og «Palestina» er reflektert i det faktum at byen Al Quds er utpekt som sete for IOCs hovedkvarter i stede for Jeddah når Al Quds er frigjort. «Al Quds-komitéen» er en av OICs faste komitéer. 

OIC og den arabiske liga har siden de ble opprett vært virksomme når det gjelder å støtte og fremme tallrike resolusjoner fra FNs Hovedforsamling og Sikkerhetsrådet som hvert år fremstiller Israels nærvær i «territoriene etter 1967» som ulovlige, som fordømmer Israels påståtte brudd på menneskerettigheter overfor palestinerne, og som støtter palestinsk rett til statsdannelse. FNs Hovedforsamling vedtok for eksempel hvert år mellom 1993 og 2016 mange rapporter fra spesialkomiteen for å undersøke israelsk praksis som påvirker menneskerettighetene til det palestinske folk og andre arabere i de okkuperte territoriene. Alle disse resolusjonene ble lagt frem og sponset av OIC og medlemsstatene av Den arabiske liga, noe som viser at OIC og Den arabiske liga var virksomme – direkte eller indirekte – i utarbeidelsen av disse resolusjonene.

Den euro-arabiske dialog, EAD

Den europeiske union, EU og tidligere EEC, har siden 1970-årene spilt en betydelig rolle når det gjelder å delegitimere Israel. EUs og medlemsstatenes felles politikk overfor Israel er særlig basert på to målsettinger. På den ene siden fremmer Europa et stadig tettere økonomisk og politisk samarbeid mellom Israel og Israel, basert på felles verdier og gjensidige økonomiske interesser. På den andre side er EU-institusjonene forpliktet på at fred og sikkerhet må oppnås i regionen gjennom opprettelsen av «en levedyktig palestinsk stat».

Folkeretten krever at både EU og Israel sikrer opprettelsen av en palestinsk stat fordi:

Internasjonal humanitærrett – inkludert Den fjerde Geneve – konvensjon – gjelder i det «okkuperte palestinske territoriet»;

Israels bosettinger er ulovlige, «uavhengig av nylige vedtak av Israels regjering»

EUs Utenrikspolitiske råd

Et sammendrag av EUs forpliktelse til å sikre en palestinsk statsdannelse, basert på EUs oppfatning av folkeretten, finner vi i denne erklæringen fra EUs Utenrikspolitiske råd fra 2009:

«EU er rede til å videreutvikle sine bilaterale forbindelser med De palestinske selvstyremyndighetene i lys av felles interesser, inkludert innenfor rammeverket til den europeiske naboskapspolitikken. I det man minner om Berlin-erklæringen, gjentar Rådet også sin støtte til forhandlinger som skal lede til palestinsk statsdannelse, alle anstrengelser og skritt mot det målet og dets villighet til, på et passende tidspunkt å anerkjenne en palestinsk stat. Rådet vil fortsette å støtte palestinsk statsbygging gjennom sine CSDP — delegasjoner [som vedrører EUs felles sikkerhets og forsvarspolitikk]. EU støtter fullt ut gjennomføringen av Den palestinske selvstyremyndighetens plan «Slutt på okkupasjonen - opprettelse av staten» som viktig bidrag til å nå dette målet, og vil arbeide for økt internasjonal støtte til denne planen.

Som følge av denne politikken har EU (EEC) og medlemsstatene siden 1970-tallet vært langt den største donoren til de palestinske selvstyremyndighetene, og har i alt investert mer enn 8 milliarder euro i fredsprosessen.

Sent på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet ble Vesten konfrontert med en bølge av palestinsk terrorisme og en arabisk oljeboikott – en strategi som ble iverksatt som resultat av den arabiske fiaskoen under Yom-Kippur – krigen, og som var utformet for å tvinge det internasjonale samfunn til å støtte arabernes krav. Som svar på denne utviklingen utstedte de ni landene som var medlem av Det europeiske fellesskap, EEC, den 6.november en erklæring om Midtøsten som for første gang ga uttrykk for felles europeisk Midtøsten-politikk. Denne politikken var basert på tre påstander som hver for seg representerte en omgjøring av det som til da allment hadde vært forstått som folkerettens stilling: 

1. Medlemsstatene i EEC fremhevet «det utillatelige i å tilegne seg territorium ved hjelp av makt» – noe som implisitt viser til Israels kontroll over post 1967-territoriene. Ved å gjøre dette tok de det juridiske prinsippet om «det utillatelige i å tilegne seg territorium ved hjelp av makt» ut av kontekst og overså det faktum at Israel tok kontroll over territoriene i 1967 som resultat av en forsvarskrig.
2. Israel må «avslutte den territoriale okkupasjonen som det har opprettholdt siden konflikten i 1967». I realiteten var dette ett krav for Israel om å trekke seg tilbake til våpenhvilelinjene fra 1949. ved å kreve dette adopterte EEC den fransk/arabiske tolkningen av Sikkerhetsrådets Resolusjon 242, og opphøyet våpenhvilelinjene fra 1949 til internasjonale grenser – noe de ikke var.
3. Ifølge EEC må «palestinernes legitime rettigheter» inkluderes i enhver definisjon av fred i Midtøsten. Dette var noe fullstendig nytt. Resolusjon 242 refererer overhode ikke til det palestinske folk. Tvert imot legger resolusjonen forpliktelser på de arabiske nasjoner.

Ikke overraskende ble EECs erklæring øyeblikkelig møtt med anerkjennelse fra de arabiske statene som den 28. november 1973 møttes i Algiers til det sjette toppmøte under Den arabiske konferansen. Her ønsket de velkommen

«de første manifestasjonene av en bedre forståelse for den arabiske sak fra de Vest-europeiske statenes side".

Frankrikes president Georges Pompidou svarte raskt ved å innkalle til et toppmøte i EEC i København den 15. desember 1973, hvor fire arabiske utenriksministre ble invitert til å presentere de arabiske vilkårene for et euro-arabisk samarbeid. Dette var innledningen til Den euro-arabiske dialog, EAD.

Erklæringen fra Midtøsten fra november 1973 var kulminasjonen av en utvikling som hadde pågått siden midt på 1960-tallet i flere europeiske nasjoner for å styrke båndene med den arabisk-islamske verden, og å utvikle det som siden har vært omtalt som «palistineringen» av  europeisk Midtøsten-politikk. Frankrike representerte den sterkeste, om enn ikke den eneste kraften bak denne utviklingen. Så tidlig som i 1967 fordømte Frankrikes president Charles de Gaulle offentlig Israels utenrikspolitikk og beskrev Frankrikes samarbeid med den arabiske verden som vår utenrikspolitikks fundamentale grunnlag. Frankrike utviklet nære økonomiske og politiske forbindelser med Libyas Muammar al-Qadaffi og ledere fra andre arabiske nasjoner, og fra 1973 stemte Frankrike konsekvent for resolusjoner fra Den arabiske liga som fordømte Israel. Fra 1969 begynte Frankrike endog underhånden å drøfte med Libya ideen om EAD i 1974 og de etterfølgende tiårene.

Den euro-arabiske dialogen ble lansert på en serie høynivåmøter mellom EEC og Den arabiske liga i Paris i juli-august 1974. representanter og eksperter fra arabiske og europeiske nasjoner møtte deretter i Kairo i juni 1975. de formulerte de generelle prinsippene og målsettingene for EAD på følgende måte:

«Den euro-arabiske dialog er frukten av et felles politisk ønske som oppsto på høyeste nivå og som sikter på å opprette et spesielt forhold mellom to grupper. …… De to partene er oppmerksomme på at dialogen hadde oppstått under deres kommunikasjoner mot slutten av 1973 og især i den erklæringen som ble avgitt av de ni statene som er medlem av Det europeiske felleskap 6.november 1973 vedrørende situasjonen i Midtøsten, så vel som erklæringen stilet til de vest-europeiske land fra Det sjette toppmøtet av arabiske land i Algeriers den 28.november 1973»

Kairo i juni 1975 De generelle prinsippene og målsettingene for EAD

Om dette konkluderte Bat Yéor i boken Eurabia – Den euro-arabiske aksen:

«Det er derfor klart at grunnlaget for Dialogen var EECs godkjenning av arabisk politikk overfor Israel i overensstemmelse med erklæringen fra Algiers. ….Helt fra innledningen understreket således EAD at de mange aspektene ved den euro-arabiske alliansen fullstendig avhang av at EEC sluttet seg til arabisk anti-israelsk politikk: Araberne skulle diktere vilkårene for fred, stabilitet, sikkerhet og rettferdighet.»

Den oppgaven EEC påtok seg med å virkeliggjøre en palestinsk statsdannelse, ble tatt et skritt videre i juni 1977 da europeiske råd (EF) vedtok en erklæring som sier at «…en løsning på konflikten i Midtøsten vil bare være mulig dersom det palestinske folkets legitime rett til å gi effektivt uttrykk for sin nasjonale identitet, blir omgjort til fakta som vil ta i betraktning behovet for et hjemland for det palestinske folk. ….»

I den påfølgende Venezia-erklæringen av 13.juni 1980, idet statsoverhodene og utenriksministrene fra de ni EEC-landene utformet det europeiske svar på den amerikansk-forhandlede Camp David-avtalen, foreslo de at europeerne skulle ha en «spesiell rolle» i et internasjonalt forsøk på å oppnå en omfattende arabisk-israelsk løsning. Venezia-erklæringen gikk ut over tidligere erklæringer idet den reiste krav om selvstyre for palestinerne og ga PLO en rolle i forhandlingene:

«En rettferdig løsning som ikke bare dreier seg om flyktninger, må til sist bli funnet på det palestinske problem. Det palestinske folk må ved hjelp av en passende prosess, definert innenfor rammen av den omfattende fredsløsningen, settes i stand til fullt å utøve sin rett til selvbestemmelse. … Disse prinsippene gjelder for alle involverte parter, og således også det palestinske folk og PLO som vil assosieres med forhandlingene.»

Artikkel 6 og 7 Venezia-erklæringen 13. juni 1980

Erklæringen om EFs politikk slo også fast at EF ikke ville

 «….akseptere noe som helst ensidig initiativ gjort for å endre status til Jerusalem,» og fastholdt at «bosettinger, såvell som endringer av befolkning og eiendom i de okkuperte territoriene, er ulovlig i henhold til folkeretten.»

Sent på 1980-tallet fremmet Europa mer aktivt ideen om en internasjonal konferanse i regi av FN, hvor man betegnet en slik internasjonal konferanse som «den eneste oppskriften som vil tillate fredsprosessen i regionen å bevege seg fremover.». Deretter bifalt EEC fredskonferansen i Madrid i 1991 og dens etterfølgende forhandlingsspor.

EU har bidratt til den hybride krigføring mot Israel sammen med den arabiske liga gjennom sin bruk av FN med «lawfare» mot Israel og israelske innbyggere. 

Folkerett og legitimitet

Måten juss blir «brukt» på er politisk relevant og innflytelsesrik. Å uttrykke meninger på juridisk språk gir legitimitet til politiske argumenter. 

Europa ser på seg selv som folkerettens vokter; dette er ikke overraskende, fordi folkeretten slik vi kjenner den utviklet seg i Europa i løpet av det 17., 18., 19. og til og med 20. århundre. Den eurosentriske karakteren til det internasjonale rettssystemet gjenspeiles i det faktum at de to primære folkerettsinstitusjonene (ICJ og ICC) er lokalisert i Haag.

Men innflytelsen fra Europa avtar. Siden stater både er folkerettens hovedsubjekter og aktørene som former folkeretten, bestemmer de folkerettens fremtid. De siste tiårene har sett en ny æra, der flertallet av FN-medlemmene ikke er vestlige, og de identifiserer seg ikke lenger med det eurosentriske systemet som de forbinder med kolonimaktene. Mange av FNs medlemsland er ikke-demokratiske land som ikke deler vestlige idealer eller verdier. De stemmer i FN og andre multilaterale institusjoner for å fremme sine egne politiske og ideologiske preferanser, ved å bruke lovens språk for å styrke sin sak.

Siden 1980 har EU videreutviklet og vedtatt de tre nøkkelposisjoner i forhold til konflikten:

1. Ingen del av territoriene utenfor den «grønne linjen»(våpenhvilelinjen 1967) tilhører staten Israel med mindre PLO blir enige om noe annet;
2. Alle israelske bosettinger utenfor den «grønne linjen» er ulovlige; 
3. «Palestina» må bli en stat på territorier som (ifølge EU) ikke tilhører Israel (utenfor den «grønne linjen»), med Øst-Jerusalem som hovedstad.

EU-rådet, sammensatt av medlemslandenes utenriksministre, gir uttrykk for disse synspunktene i sine politiske uttalelser år for år. Ifølge rådet er dette «parametere» som det forventer at Israel og PLO følger i sine forhandlinger. Dermed påtvinger rådet på en måte partene sitt syn på loven.

De andre EU-institusjonene bruker også instrumenter og prosesser som er tilgjengelige for dem til å bekrefte de standpunktene rådet har vedtatt. For eksempel vedtok EU-kommisjonen i 2015 en merkeordning i forhold til merking av produkter fra «de okkuperte palestinske områdene». Videre er kommisjonen ansvarlig for å kanalisere millionene av euro som EU og dets medlemsland donerer hvert år til den palestinske flyktningorganisasjonen (UNRWA) og det palestinske statsbyggingsprosjektet.

EU-domstolen, den høyeste rettsinstitusjonen i EU, gir også uttrykk for sitt syn på folkeretten, slik den gjorde i Psagot-saken i 2019. Psagot-vingården produserer vin i Benyamin-regionen (nord for Jerusalem) – utenfor den grønne linjen. Denne vinen selges i Europa, men EU-domstolen uttalte at den skulle merkes som et produkt fra «okkuperte territorier» og stammer fra en «ulovlig bosetting». Domstolen reflekterte dermed de politiske synspunktene som ble vedtatt av Rådet og implementert av Kommisjonen.

Juridisk begrunnelse

Juridisk begrunnelse skal sikre at rettssystemet ikke misbrukes, og lov anvendes transparent, konsekvent og sammenhengende.

Når det gjelder Israel/Palestina-konflikten, ser vi at rettslige resonnementer forlates, og det tas en saks spesifikk tilnærming som ikke tas i bruk i forhold til noe annet okkupert territorium eller selvbestemmelses-tvist.

I forhold til å definere problemet: ignorerer Europa mange aspekter av konflikten, slik som det faktum at Mandatet for Palestina, så for seg opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folket i Palestina og tillot jøder å «bosette seg tett» i landet; den regionale dimensjonen (f.eks. innblanding fra Tyrkia og Iran, eller krigen i Syria). Den har tatt i bruk en forenklet fortelling, og ser dette som en konflikt mellom en undertrykkende «okkupant» og en undertrykt (og uskyldig) befolkning. Dette stemmer mer eller mindre med det paradigmet som ble vedtatt i Den internasjonale straffedomstolen av den forrige aktor.

Så hvilke juridiske prinsipper gjelder for konflikten? For det første er det en rekke «meta» (eller høyt nivå) prinsipper i folkeretten:

• ikke-diskriminering: regler må brukes på alle stater likt og ikke selektivt brukes på spesifikke tilfeller uten begrunnelse.
• inter-temporalitet: når man ser på lovligheten av en sak, bør man se på loven på den tiden. For eksempel, spørsmålet om hvorvidt Israel hadde rett i 1967 til å kreve suverenitet over territoriene de erobret, må avgjøres i henhold til loven slik den var i 1967.
• samtykke: stater kan ikke være bundet til å bestemme sine juridiske rettigheter eller forpliktelser uten eget samtykke. Israel samtykket ikke til rettssaken for ICJ i 2004, og den har ikke samtykket til å slutte seg til ICC Roma-vedtektene. Så det kan ikke under noen omstendighet være bundet av avgjørelsene fra disse domstolene

Deretter er det generelle folkerettslige regler som brukes på spørsmål om territorielle konflikter generelt, men som vanligvis ignoreres angående Israel-Palestina-konflikten. Med de tre «parametrene» vedtatt av EU:

• Territoriell suverenitet: hovedrettsprinsippet som bestemmer grensene til stater som kommer fra mandater eller kolonier kalles «Uti possidetis juris». Dette prinsippet gjelder for å bestemme territorialgrensene til staten Israel i 1948, akkurat som det har blitt brukt for å bestemme grensene til mange stater (tidligere mandater eller kolonier) rundt om i verden. Imidlertid ignoreres det av domstolene, akkurat som de ignorerer relevansen av mandatet for Palestina generelt;
• «Bosettinger«: Det er ingen generell lov som forbyr «bosettinger». Uttalelsen som sier at «israelske bosettinger er ulovlige» er derfor ikke korrekt under folkeretten. Den relevante regelen finnes i artikkel 49(6) i den fjerde Genèvekonvensjonen: «Okkupasjonsmakten skal ikke deportere eller overføre deler av sine egne sivilbefolkningen inn i territoriet den okkuperer.»  Israel er bare utestengt fra å tilrettelegge for jøder å bosette seg og arbeide i Øst-Jerusalem, Judea eller Samaria, dersom Israel kan kvalifiseres som en «okkupasjonsmakt» og det kan bevises at den har «deportert» eller «overførte» sin befolkning til det okkuperte territoriet.

• Statsskap: Det er klare juridiske regler som bestemmer hva stater er, og hvordan de oppstår. Det er ingen generell rett til statsskap. Selvbestemmelse, som er et politisk prinsipp mer enn et juridisk, kan oppfylles på andre måter enn en stat. Palestina er helt klart ikke en stat under generelle folkerettslige prinsipper, så hvorfor behandler ICC den som om den var en stat?