Internasjonalisering av Palestinernes krig mot Israel

Etter25 år med bruk av militærmakt for å bekjempe Israel innser den arabiske blokk at strategien ikke lykkes. Det mislykkede angrepet på Israel i 1973 Yum Kippur-krigen)fører til endring i strategien. Olje og gass samt flykapring tas i bruk i den diplomatiske kampen mot Israel. Den arabiske Liga starter et formelt samarbeide med EU, det tidligere EEC i «Den euro-arabiske dialog, EAD». Herfra gikk veien videre til De forente nasjoner som springbrett til å engasjere FN med sine organisasjoner som våpen i krigen mot Israel

Presidenten for den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO , Mamoud Abbas tale til FNs generalforsamling i 2009:

Palestinas opptak som medlem av de Forente nasjoner, ville bane vei for en internasjonalisering av konflikten som et juridisk og ikke bare som et politisk spørsmål. Det ville også bane vei for oss til å fremme krav mot Israel i FN, menneskerettsorganer og Den internasjonale domstolen……. Vi oppfordrer alle vennlige, fredselskende nasjoner til å slutte seg til oss i virkeliggjørelsen av våre nasjonale aspirasjoner ved å anerkjenne staten Palestina innenfor 1967-grensene og ved å støtte statens medlemskap i FN. Bare dersom det internasjonale samfunn holder det løftet det ga oss for seks tiår siden og sikrer at en rettferdig løsning på det palestinske flyktningproblemet blir gjennomført, kan det bli en fremtid med håp og verdighet for vårt folk.

Den forsettlige bruken av lov og rettssystemer som en strategi for å nå militære eller politiske mål, er noen ganger omtalt som «Juridisk krig».

«….bruk av loven som et krigsvåpen, eller spesifikt, misbruk av Vestlig lovgivning og rettssystemer for å nå militærstrategiske eller politiske mål. Det består av negativ manipulering av nasjonale og internasjonale menneskerettighetsbestemmelser for å oppnå hensikter som er annerledes eller i strid med de formål som de opprinnelig ble vedtatt for. Juridisk krig er også åpenbar i manipuleringen av nasjonale rettssystemer (av statlige eller ikke-statlige aktører) for å håndheve lover som er uforsonlige med generelle prinsipper for det liberale demokrati. Prinsippene som ligger til grunn for lovkrig er også virksomme i åpenbar mangel på håndhevelse av menneskerettighetslovgivning og i uforholdsmessig og ensidig anvendelse av slik lovgivning. «Juridisk krig» dreier seg med andre ord om illegitim, malplassert, diskriminerende eller urettferdig bruk av loven. Distinksjonen mellom legitim og illegitim bruk av lovener hårfin, men sentral. «En rent instrumentell  oppfatning fratar loven enhver indre moralsk integritet, – loven blir et tomt verktøy som kan brukes til hva som helst, uansett hvor frastøtende.

Vi ser et godt eksempel på dette i forhold til internasjonal humanitærrett (krigens lover). Bevisst anvendelse og håndhevelse av folkeretten er avgjørende viktig for virkeliggjøringen av rettsstaten og for å beskytte menneskerettigheter mot overdreven maktbruk. I kampsituasjoner gir krigens folkerett et nødvendig institusjonelt rammeverk for å skape en rett balanse mellom, på den ene siden, de myndigheter som fremmer legitime militære mål og vernet av sivile liv på den annen.

Men internasjonal humanitærrett blir ofte misbrukt av dem som protesterer mot staters rett til å bruke makt i selvforsvar. Man kan for eksempel hevde at noen frivillige organisasjoner som står for et pasifistisk program, misbruker lovene om væpnet konflikt for å påvirke beslutningstagerne i vestlige nasjoner i den hensikt å hindre utøvelsen av konvensjonell krigføring skjer på en legitim måte for å beskytte suverene staters interesser.

Til å bilegge mellomfolkelige tvister ved fredelige midler.

Til ikke å blande seg inn i annen stats interne forhold.

Til å samarbeide med hverandre i overensstemmelse med FN- Pakten.

Til å respektere folkenes like rett og selvbestemmelsesrett.

Til å respektere staters suverene likhet.

Til å oppfylle i god tro staters forpliktelser i henhold til FN-pakten.

Jeg vil trekke frem noen av disse aspektene:

«A avholde seg fra trusler om eller bruk av makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet».

Forbudet mot trusler eller bruk av makt er direkte knyttet til Artikkel 1(1) i FN-pakten og er ansett for å være «fredens hjørnestein i FN-pakten». Denne forpliktelsen retter seg mot FNs medlemsland og får gyldighet også for ikke-medlemmer som følge av sin status som sedvanerett. Bestemmelsen skaper et regime som forbyr maktbruk. FN-pakten tillater bare to unntak: Bruk av retten til selvforsvar (Artikkel 51) og kollektive tiltak vedtatt i medhold av FN-paktens Kapittel VII. I tillegg finnes det et tredje – om enn omstridt – unntak som gjelder humanitær intervensjon. Prinsippet om ikke-aggresjon er ytterligere blitt utviklet i Erklæringen om vennskapelig forhold mellom nasjonene som sier : 

«Enhver stat har plikt til å avstå fra å organisere, iverksette, støtte eller delta i sivil stridighet eller terrorhandlinger i en annen stat, eller å samtykke til organiserte aktiviteter innenfor sitt territorium som retter seg mot å iverksette slike handlinger.

Prinsippene om «territorial integritet» og «politisk uavhengighet» er iboene egenskaper ved statsdannelser, og er av Den internasjonale domstolen, ICJ, blitt karakterisert som «en viktig del av den internasjonale rettsorden». Mens det i dag finnes de som ville utfordre denne oppfatningen som et rettslig spørsmål er det vanskelig å oppdage noen svekkelse av disse prinsippene. Begrepet om territorial integritet er blitt utlagt i en rekke erklæringer fra FNs Hovedforsamling, inkludert Erklæringen om vitenskapelige forhold mellom nasjoner og i definisjonen av aggresjon.

Ordene «mot noen stats territorielle integritet eller politisk uavhengighet,» ble skrevet inn i FN-pakten

 i «den hensikt å fremheve viktigheten av ikke å øve vold mot den territoriale integriteten og politiske uavhengigheten, og kan ikke oppfattes (slik det fra tid til annen forekommer) som en avgrensning av prinsippet om fravær av bruk av makt slik det er nedfelt i FN-pakten.»

FN-pakten Artikkel 2(4)

Staters rett til territorial integritet og politisk uavhengig er for eksempel reflektert i Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og 338 som anbefaler forhandlinger om fred basert på 

«opphør av ethvert krav om eller enhver tilstand av krigerskhet og respekt for og anerkjennelse av suvereniteten og politiske uavhengigheten til enhver stat i området og deres rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fri fra trusler og maktbruk».

Staters forpliktelse til å respektere «folkenes like rett og selvbestemmelsesrett» ble ytterligere utarbeidet i FNs Hovedforsamlings Resolusjon 1514 (XV). I kolonimessig sammenheng innebærer anvendelsen av dette prinsippet at et folk er berettiget til å inneha statssuverenitet. I sammenheng med folk som lever innenfor eksisterende stater eller imidlertid «selvbestemmelsesretten endret til et prinsipp vedrørende lokalt selvstyre innenfor uavhengige stater, og fortolkes som en rett for folk til minoritetsvern innenfor en eksisterende stat.  Denne praksisen som føres i det internasjonale samfunn illustrerer at prinsippet om selvbestemmelsesrett må anvendes innen rammen av eksisterende uavhengige stater, og ikke på en måte som er til skade for staters rettigheter.

Den vedvarende fornektelsen fra de arabiske statene og de palestinsk-arabiske ledernes side helt fra opprettelsen av FN i 1945, utgjør intet mindre enn et anslag mot prinsippet om «vennskapelige forhold» mellom nasjoner. Den konsekvente bruken av makt mot Israel fra arabiske nasjoners og palestinske araberes side, kan ikke rettferdiggjøres med henvisning til selvbestemmelsesretten.

FN Hovedforsamling (Generalforsamlingen) fungerer som FNs forum for debatt om verdenspolitikk. Alle de 193 medlemsstatene har på like fot tillatelse til å delta i Hovedforsamlingen og dens sesjoner. De trer sammen i et årlig møte for å drøfte organisasjonens politikk. Hovedforsamlingen er et politisk organ.

For tiden har FN 193 medlemsstater. Ved åpningen i 1945 hadde FN 51 medlemsstater. I 1967 var dette antallet mer enn doblet til 123 medlemsstater og i 1980 var der 154 medlemsstater som følge av avkolonaliseringsprosessen i Afrika og Asia i løpet av 1960 og 1970 årene . Mange av disse kolonialistiske FN-medlemmene ble medlem av den alliansefrie gruppen, NAM, som var en uformell allianse av nasjoner som dannet tidlig på 1960-tallet som svar på den kalde krigen, kolonialismen og den Vestlige dominansen. Idet de representerte mer enn to tredjedeler av det samlede antall FN-stater og 55 prosent av verdens befolkning, har medlemmene av NAM opptrådt ekstremt negativt til USA og Israel.

Hovedforsamlingen er vanligvis ansett som ikke å være en lovgivende forsamling, men en parlamentarisk rådgivende forsamling. Man kunne si at Hovedforsamlingen utgjør FNs ører og hender, men ikke ens utøvende hender. Hovedforsamlingen har med sine resolusjoner ingen myndighet til å skape forpliktelser som er rettslig bindende for medlemsstater.

FNs Sikkerhetsråd

Sikkerhetsrådet har 15 medlemmer, – fem permanente medlemmer (Kina,  Frankrike, Russland, Storbritannia og USA) og ti ikke-permanente medlemmer. De ikke-permanente medlemmene velges for en periode på to år av Hovedforsamlingen. Fra 2021 er Norge ikke-permanent medlem. I teorien er hvert FN-medlem berettiget til å være medlem av Sikkerhetsrådet. I praksis har imidlertid Israel, som det eneste landet, konsistent blitt utelukket fra medlemskap i Sikkerhetsrådet. Sikkerhetsrådets hovedoppgave er å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

Når det gjelder vedtak i saker som ikke dreier seg om prosedyrespørsmål, kreves det enstemmighet blant de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. Det innebærer at hvert av de faste medlemmene har vetorett. Årsaken til dette er at det gjelder å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet, ville et bindende vedtak som ikke støttes av alle de mektigste landene i verden, ha liten betydning. De faste medlemmene av Sikkerhetsrådet benytter seg ofte av sin rett til å nedlegge veto og deres rett til å avstå fra å stemme. USA har ofte benyttet seg av retten til å nedlegge veto overfor resolusjonsforslag som er rettet mot Israel. Sikkerhetsrådets resolusjon 2334 var et unntak fra denne praksisen.

Den internasjonale domstolen, ICJ

Den internasjonale domstolen «er opprettet i henhold til de Forente Nasjoners Pakt som de Forente Nasjoner øverste dømmende myndighet». Den har sitt sete i Fredspalasset i Haag Nederland.

Den internasjonale domstolen har bare to roller. For det første skal den avgjøre i samsvar med folkeretten de tvister som forelegges den av stater (omstridte saker). Bare stater kan være parter i saker som fremlegges for Domstolen. Denne retten er ikke tilkjent individer, internasjonale organisasjoner eller andre personer. For det annet avgir ICJ rådgivende uttalelser om rettsspørsmål på anmodning fra FN organer (eller spesialorganer som er bemyndiget til å rette slike anmodninger).

Selv om ICJ noen ganger omtales som «Verdensdomstolen», har ICJ bare domsmyndighet i omstridte saker dersom alle de involverte statene i tvisten sier seg enige i å akseptere ICJs avgjørelse i den aktuelle tvisten. En stat kan ikke pålegges å underkaste seg ICjs domsmyndighet. Når ICJ er gitt domsmyndighet er alle parter bundet til å rette seg etter ICJs avgjørelse . I det tilfellet at en av partene ikke overhoder ICJs avgjørelse, har de øvrige partene adgang til å legge saken frem Sikkerhetsrådet som kan treffe tiltak for å iverksette dommen fra ICJ.

Prosessen mot Israel

Jurister politikere og rådgivere bør anse dommer og rådgivende uttalelser fra ICJ som viktige uttalelser om folkeretten slik den er i forhold  til spesifikke internasjonale problemer. Av Artikkel 38(I) i vedtektene for ICJ fremgår det at rettsavgjørelser kan utgjøre en subsidiær kilde til identifisering av folkerettens regler. Men disse er ikke i og for seg bindende. Den rådgivende uttalelsen fra ICJ i 2004 om den israelske sikkerhetsbarrieren er et eksempel på dette.

«Flere tiår med politisk manøvrering har skapt en uforholdsmessig mengde resolusjoner, rapporter og konferanser som kritiserer Israel. I mange tilfeller har denne realiteten, snarere enn hjelpe den palestinske sak, hindret FNs evne til å oppfylle sin rolle på en effektiv måte.»

Tidligere generalsekretær i FN, Ban Ki-moon

De arabiske nasjoner og de palestinske-arabiske lederne har ikke lagt skjul på sin intensjon om å bruke det internasjonale rettssystem for å nå sine mål om tilbakevending av palestinsk-arabiske flyktninger og en palestinsk stat basert på «linjene fra 4. juni 1967.»