En kritisk analyse av rapporten fra oktober 2026 fra FNs uavhengige internasjonale undersøkelseskommisjon om det okkuperte palestinske territoriet, inkludert Øst-Jerusalem, og Israel (A/81/430)

Utarbeidet i fellesskap av:

UKLFI Charitable Trust (UKLFI)

og

UN Watch

Norsk oversettelse av Oddmund Nicolaisen

Oktober 2026

I oktober 2026 la FNs undersøkelseskommisjon fram en rapport som ber Generalforsamlingen om å akseptere at Israel begår folkemord i Gaza og forbrytelsene mot menneskeheten utryddelse og forfølgelse i Judea og Samaria. Dette er de alvorligste anklagene som finnes i folkeretten.

Denne gjennomgangen tester kommisjonens funn mot dens egne fotnoter og kilder. Den viser at rapporten bygger på en svært lav bevisstandard, klippede sitater, selvrefererende bevis og kilder som ofte sier det motsatte av det som hevdes. Samtidig utelates sentrale fakta, blant annet massakren 7. oktober, gislene og Hamas’ erklærte intensjoner. Resultatet er partisk advokatvirksomhet presentert som faktafunn.

Rapporten konkluderer med at FNs undersøkelseskommisjon ikke har levert en objektiv undersøkelse, men en sak bygget på selektive bevis og metodiske feil. Funnene om folkemord, utryddelse og forfølgelse holder ikke når man leser kildene i sin helhet. Ingen stat, domstol eller påtalemyndighet bør behandle dem som etablerte fakta.

Den Orginale engelske versjonen er publisert her https://unwatch.org/wp-content/uploads/FINAL-COI-Rebuttal-October-2026.pdf

Sammendrag

I sin siste rapport, utstedt 26. oktober 2026 («Rapporten»), ber FNs undersøkelseskommisjon om det palestinske territoriet og Israel Generalforsamlingen om å akseptere at Israel begår folkemord i Gaza og forbrytelsene mot menneskeheten utryddelse og forfølgelse i Judea og Samaria. Dette er de alvorligste anklagene kjent i folkeretten.

Rapporten beviser dem ikke. Den når frem til dem ved å kutte utsagnene til israelske tjenestemenn i to, resirkulere sine egne tidligere anklager som bevis, sitere kilder som sier det motsatte av det som hevdes, og slette drapet på mer enn 1 200 mennesker, de fleste av dem sivile, av Hamas og andre væpnede grupper 7. oktober, de 251 personene som ble tatt som gisler, og fortsatte angrep fra palestinske grupper, inkludert Hamas, med støtte fra Den palestinske myndigheten.

Dette svaret tester Rapportens funn mot dens fotnoter. De overlever ikke øvelsen.

• Bevisstandarden (Del én). Hvert funn, inkludert folkemord, er gjort på «rimelige grunner»: testen for å utstede en arrestordre, ikke for å bevise skyld eller statsansvar. Rapporten forteller aldri sine lesere dette, og ett av kommisjonens medlemmer har siden kalt det «ikke en høy standard». Funnene oppfyller uansett ikke engang denne standarden, fordi de hviler på bevis som Rapporten har forvrengt; og Rapporten viser ikke at noen av funnene oppfyller kommisjonens regel om bekreftelse. Mer enn 70 utsagn i Rapporten har ingen kilde i det hele tatt, hvorav 40 er utsagn som et funn avhenger av. Israelske beretninger er «påstått» eller «hevdet»; klagernes beretninger rapporteres for det meste som fakta. Funn som i beste fall er omstridte, presenteres som etablert faktum.

• Historien (Del to). Rapporten forklarer israelsk opptreden i dag gjennom en historie fra 1948 som er fundamentalt forvrengt og uten kilder. Den utelater den arabiske avvisningen av delingen og invasjonen av fem arabiske hærer, og behandler Israels overlevelse av den krigen, og dets færre døde, som bevis på skyld. Den historien er ikke en del av denne undersøkelsen: Kommisjonen sier at den ennå ikke har undersøkt 1948 og vil behandle det i senere rapporter. Kommisjonen ser ut til å bruke denne Rapporten til å etablere en falsk beretning om Israels grunnleggelse og gi den autoritet som et FN-funn.

• Delvise sitater (Del tre). Rapporten siterer israelske tjenestemenn uten den delen av setningen som forklarer dem, og presenterer det som er igjen som en innrømmelse. En defensiv linje blir en «ny grense», press på Hamas blir territorielt ambisjonsnivå, og et utsagn om at de fleste av de drepte var bevæpnet, blir bevis på at soldater dreper folk som ikke utgjør noen trussel. Hvert kutt går i samme retning. Det kan ikke tilskrives uforsiktighet.

• Kommisjonen som sitt eget vitne (Del fire). Kommisjonen behandler sine egne tidligere anklager som bevis. Påstander fremsatt i ett dokument gjentas i det neste, mister sine forbehold underveis, til en enkelt fanges beretning, publisert tre ganger, tilbys som et eksempel på den oppførselen som genocidale intensjoner utledes fra. Tall fra det Hamas-styrte Helsedepartementet når Rapporten gjennom FN-dokumenter og oppgis som kommisjonens egne. De fleste av de tidligere funnene ble gjort under en leder som hadde krevd sanksjoner mot Israel før hun ble utnevnt, og med et medlem hvis antisemittiske bemerkninger trakk fordømmelse fra vestlige regjeringer, og denne Rapporten adopterer dem uten å undersøke dem på nytt. Gjentakelse presenteres som bevis.

• Kilder som sier det motsatte (Del fem). Kommisjonens fotnoter undergraver gjentatte ganger dens funn. Lest til ende viser kildene den siterer om utryddelse, om dødsfallene i Gaza etter våpenhvilen, om advarslene gitt nær Den gule linjen og om straffrihet noe annet, og ofte det motsatte. Enten leste ikke kommisjonen sine kilder fullt ut, eller den valgte å ikke rapportere hva de sa. Uansett kan leseren ikke stole på Rapportens beretning om sine egne bevis.

• Hva Rapporten utelater (Del seks). Rapporten setter seg fore å forklare «driverne» av vold, og utelater faktaene som ville gjøre det: gislene, FNs funn om seksuell vold av palestinske terrorister 7. oktober, Hamas’ erklærte intensjon om å drepe jøder, det faktum at Hamas innbaker seg i sivilbefolkningen og kjemper fra sykehus og blant sivile, dens vold mot både israelere og palestinere, og Den palestinske myndighetens betalinger til fanger og familiene til angripere. Det den nevner, vender den mot Israel. Ordet «gissel» opptrer ikke i Rapporten i det hele tatt.

• Fra disse faktaene til grusomhetsforbrytelser (Del sju). Rapporten når de alvorligste anklagene i folkeretten ved å hoppe over steget hver av dem krever. Utryddelse finnes uten å skille krigere fra sivile; kommisjonens tidligere funn om at bosetervold «kan tilskrives» Israel blir, i denne Rapporten, et funn om at Israel hadde til hensikt det; en forskjell i politiarbeid blir forfølgelse; et pågående folkemord finnes på grunnlag av en håndfull hendelser, ingen vist å ha vært rettet mot palestinere som gruppe; et funn om at barn er målrettet på grunn av sin alder, hviler på et dokument som utleder en politikk om å målrette gutter som «fremtidige terrorister» fra antallet drepte gutter og én ministers bemerkning om én gutt; og funn om voldtekt og tortur hviler på anklager i saker som, med ett unntak, ingen utenfor kommisjonen kan identifisere.

• Anbefalinger som feilaktig gjengir loven (Del åtte). Anbefalingene presenterer kommisjonens konklusjoner som kravene til Den internasjonale domstolen («ICJ»). De overdriver Domstolens rådgivende uttalelse og setter Domstolens midlertidige tiltak ved siden av et folkemordsfunn Domstolen aldri har gjort. En stat som handler på dem, ville handle på kommisjonens synspunkter mens den tror de er Domstolens.
  
  

Del én: Bevisstandarden

1    Hvert funn i Rapporten, og i de tidligere rapportene den bygger på, hviler på samme bevisstandard. Fordi dette metodologiske valget styrer hele kommisjonens arbeid, må det tas opp innledningsvis.

A. Standarden kommisjonen anvender

2   Kommisjonens mandat sier: «kommisjonen har besluttet å vedta samme bevisstandard som flertallet av internasjonale undersøkelseskommisjoner om menneskerettigheter, det vil si en av «rimelige grunner». Dette betyr at funn vil bli inkludert i rapportene der «rimelige grunner»-standarden for bevis er oppfylt, nemlig der, basert på en mengde verifisert informasjon, en objektiv og vanlig fornuftig observatør ville ha rimelige grunner til å konkludere at faktaene fant sted som beskrevet og, der juridiske konklusjoner trekkes, at disse faktaene oppfyller alle elementene i en overtredelse eller misbruk, og at enhver identifisert person er ansvarlig for overtredelsen eller misbruket.»

3    Testen er bare om materialet gir et rimelig grunnlag for å konkludere at hendelsene skjedde som beskrevet. Det er ikke bevis utover rimelig tvil, heller ikke bevis på sannsynlighetsovervekt (avsnitt E). Kommisjonen trenger ikke å utelukke andre rimelige forklaringer på samme materiale, så et funn på rimelige grunner kan stå selv der en annen rimelig konklusjon er tilgjengelig. Standarden spør bare om en konklusjon er rimelig åpen på materialet, ikke om den er etablert.

4    Mandatet legger til en bekreftelsesregel:

«Ved anvendelse av den vedtatte bevisstandarden vil kommisjonen være særlig oppmerksom på å bekrefte relevant informasjon den mottar eller har samlet inn. Den vil gjøre det ved å verifisere hvert stykke informasjon ved å innhente konsistent informasjon fra minst to andre uavhengige og pålitelige kilder.»

De tillater deretter et unntak:

«I noen tilfeller kan informasjon gitt av en pålitelig primærkilde trenge å bli bekreftet av bare én ekstra uavhengig og pålitelig kilde, som kan inkludere etterforskerens funn.»

Den andre kilden kan med andre ord være kommisjonen selv.

B. Rapporten oppgir det aldri

5    Avsnitt 2 i Rapporten sier bare at kommisjonen

«anvendte samme metodikk og bevisstandard som tidligere vedtatt for sine undersøkelser».

Dens fotnote lenker til kommisjonens mandat, men Rapporten selv oppgir aldri standarden, enn si forklarer den: ordene «rimelige grunner» opptrer ingen steder i den. En leser av dens funn om drap, forfølgelse og folkemord blir aldri fortalt at ikke ett av dem er etablert til standarden noen internasjonal eller nasjonal domstol krever for et funn om skyld eller statsansvar.

C. Standarden kommisjonen bruker, er den laveste terskelen Den internasjonale straffedomstolen anvender på en person

6    Samme uttrykk brukes i Roma-statutten til Den internasjonale straffedomstolen, som setter tre tester for en sak mot en person. En arrestordre krever «rimelige grunner til å tro» at personen begikk forbrytelsen. Å sende saken til rettssak krever «vesentlige grunner til å tro», og en domfellelse krever bevis «utover rimelig tvil». Kommisjonens standard er den første og laveste av de tre. Bare én test i hele statutten er lavere: testen for å avgjøre om man i det hele tatt skal åpne en etterforskning. Kommisjonens standard er der en sak mot en person begynner, ikke der den slutter.

D. Kommisjonen siterte den korrekte standarden, og satte den deretter til side

7    Rapportens funn om folkemord hviler på kommisjonens konferanseromsdokument om folkemord av 16. september 2025 («september 2025-dokumentet»), som avsnitt 54 i Rapporten siterer. Om en stat har begått folkemord, er et spørsmål for ICJ, og september 2025-dokumentet selv angir den domstolens standard:

«Mens bevisstandarden for å finne en tiltalt skyldig i folkemord i en straffesak er ‘utover rimelig tvil’, er standarden for å etablere statsansvar basert på ‘bevis som er fullt konklusive».

Ifølge Den internasjonale domstolen må domstolen

«være fullt overbevist om at anklager fremsatt i saksgangen, at forbrytelsen folkemord eller de andre handlingene opplistet i artikkel III er begått, er klart etablert».

8.–9. Innledningsvis oppgir imidlertid september 2025-dokumentet at kommisjonen «anvender samme metodikk og bevisstandard som tidligere vedtatt for sine undersøkelser, det vil si ‘rimelige grunner til å konkludere’». Senere sier det én gang at det finner, «På grunnlag av fullt konklusive bevis», at offentlige utsagn fra israelske myndigheter «er direkte bevis på genocidal intensjon». Men når det når statsansvaret, det ene spørsmålet Domstolens standard styrer, gjentar det sitt funn om intensjon på den lavere standarden: «Kommisjonen har konkludert på rimelige grunner at israelske politiske og militære ledere besitter den spesifikke intensjonen om å begå folkemord mot palestinere i Gaza». To avsnitt senere «konkluderer den derfor at Staten Israel er ansvarlig for begåelsen av folkemord». Dens konklusjon om handlingene av folkemord er likeledes oppgitt «på rimelige grunner». En konklusjon «på rimelige grunner» betyr bare at folkemord er én rimelig lesning av materialet, ikke at det er den eneste, eller engang den mest sannsynlige. Andre konklusjoner forblir åpne, inkludert Israels egen beretning, at det kjempet mot Hamas og søkte å få tilbake gislene.

Kommisjonen argumenterte ikke for at Domstolens standard var feil, eller at den ikke skulle gjelde. Den fortalte sine lesere at folkemord av en stat må bevises med «fullt konklusive» bevis, og fant deretter staten ansvarlig på et funn om intensjon gjort på standarden brukt til å utstede en arrestordre. Det er standarden for å navngi en mistenkt, ikke for å bevise en sak. Et funn om folkemord mot en stat gjort på «rimelige grunner» er, ifølge kommisjonens egen beretning om loven, ikke et funn om at staten har begått folkemord.

E. Folkemordsfunnet motsier seg selv

10    Der genocidal intensjon utledes fra et handlingsmønster, krever folkeretten at det er den eneste rimelige slutningen tilgjengelig.

Kommisjonens september 2025-dokument siterer ICJs formulering: intensjon kan bare utledes hvis «dette er den eneste slutningen som rimelig kunne trekkes fra de aktuelle handlingene». I neste avsnitt gjentar det testen med egne ord: «mens det kan være andre grunner til en enkelt handling (for eksempel å oppnå en militær fordel ved tvangsmessig å overføre gruppen, eller å ødelegge eksistensen til en væpnet gruppe), utelukker dette ikke eksistensen av en genocidal intensjon, så lenge den genocidale intensjonen er den eneste rimelige slutningen som kan trekkes, etter å ha utelukket andre slutninger som ikke er rimelige, basert på totaliteten av bevis for hånden.» Det er ikke Domstolens test, og den bør ikke aksepteres som en. Den lar kommisjonen sette til side den militære forklaringen for hver handling, én handling om gangen, og deretter behandle folkemord som den eneste forklaringen igjen. Under Domstolens test, hvis handlingene rimelig kan forklares med målet om å ødelegge en væpnet gruppe, er genocidal intensjon ikke den eneste rimelige slutningen, og testen er ikke oppfylt.

De to testene sitter ubehagelig sammen. «Den eneste rimelige slutningen»-testen krever at enhver annen rimelig forklaring utelukkes. Et funn om at det er «rimelige grunner» til å konkludere at genocidal intensjon er den eneste rimelige slutningen, utelukker ikke alternativene. Det betyr bare at en observatør ville ha rimelige grunner til å tro det. Å utelukke alternativene er det den strafferettslige standarden krever. Standarden for en stats ansvar er høyere: ICJ krever bevis som er «fullt konklusive» (avsnitt D). På rimelige-grunner-stadiet trenger ikke alternativene å utelukkes i det hele tatt. Et rimelige-grunner-funn om genocidal intensjon kan derfor ikke oppfylle «den eneste rimelige slutningen»-testen. Det snur den testen på hodet: i stedet for å utelukke enhver annen rimelig forklaring, krever det bare at folkemord er én av dem. Det åpenbare alternativet er Israels uttalte formål: å forsvare seg mot Hamas og andre væpnede grupper etter 7. oktober 2023 og å få tilbake gislene. September 2025-dokumentet noterer den forklaringen og setter den til side i et intensjonsfunn som, når det gjelder statens ansvar, det beskriver som gjort «på rimelige grunner». Den foreliggende Rapporten, som gjentar funnet, nevner ikke den forklaringen i det hele tatt: ordene «selvforsvar», «militær nødvendighet» og «gissel» opptrer ikke i den.

Et medlem av kommisjonen har siden bekreftet begge punktene. Ved en offentlig debatt i Melbourne 8. oktober 2026 sa Chris Sidoti om slutningen av genocidal intensjon: «Det er en virkelig høy test. Det er en test som etter min mening er høyere enn den strafferettslige standarden utover rimelig tvil.» Om kommisjonens egen standard, enig med sin motstander, sa han: «rimelige grunner … det er ikke en høy standard. Det er ikke utover rimelig tvil, det er ikke sannsynlighetsovervekt, selv om det sannsynligvis kommer nær det». Han la til: «Vi er ikke en domstol … Vi er ikke engang påtalemyndigheter.» På hans egen beretning fant kommisjonen genocidal intensjon, som han sier krever mer enn bevis utover rimelig tvil, på en standard han aksepterer ikke er høy.

F. Ensidig bevis, uprøvd og resirkulert

13    Israel har ikke samarbeidet med kommisjonen, og Rapporten noterer at Israel ikke svarte på dens forespørsler om informasjon. Kommisjonens bevis kommer derfor nesten utelukkende fra én side. En lav bevisstandard, anvendt på ensidig bevis som aldri testes i noen motstridende prosess, er en oppskrift på funn som bekrefter hypotesen undersøkelsen begynte med. Når Rapporten sier at kommisjonen «undersøkte» et angrep i Gaza eller et drap i Judea og Samaria, betyr det at den gjennomgikk materiale og snakket med vitner på avstand: som kommisjonen forklarte fire måneder tidligere, «gjennomførte den fjernintervjuer med ofre og vitner». Men om et angrep var lovlig, avhenger av hva kommandanten som beordret det, visste og hadde til hensikt på det tidspunktet: målet, skaden på sivile som kunne forventes, og den militære fordelen som ble forutsett (Del sju). Intervjuer med folk på bakken, gjennomført på avstand, kan ikke etablere noe av det.

14    Unntaket fra bekreftelsesregelen (avsnitt A) forverrer problemet. Under det kan en pålitelig primærkilde i noen tilfeller bare trenge én annen kilde til å bekrefte den, og den kilden kan inkludere «etterforskerens egne funn». Det lar en etterforskers egen undersøkelse av dokumenter eller bilder bekrefte et vitne. Det tillater ikke kommisjonen å behandle sine egne tidligere konklusjoner som ferskt bevis, men det er nøyaktig tilnærmingen her. En enkelt fanges beretning, først publisert i oktober 2024, dukker opp igjen nesten ord for ord og uten henvisning i et dokument fra mars 2025, som legger til: «Kommisjonen verifiserte fire slike tilfeller.» Det dokumentet fortsetter med å beskrive to beretninger, den ene av dem den allerede publiserte beretningen; hvordan noen av de fire tilfellene ble verifisert, sier det ikke. Beretningen dukker deretter opp i september 2025-dokumentet, som et eksempel på den seksuelle volden som, tre avsnitt senere, det dokumentet utleder «intensjonen om å ødelegge palestinere som gruppe» fra.

G. Rapporten oppfyller ikke kommisjonens egen regel om bekreftelse

15    Bevisstandarden er definert med henvisning til «en mengde verifisert informasjon», og mandatet sier hvordan informasjon skal verifiseres: «hvert stykke informasjon» skal bekreftes av «minst to andre uavhengige og pålitelige kilder», eller, «I noen tilfeller», av én (avsnitt A). Den regelen er sikkerhetsnettet en så lav standard avhenger av. Informasjon som ikke er verifisert på denne måten, er ikke del av en «mengde verifisert informasjon», og et funn som hviler på den, er ikke et «rimelige grunner»-funn engang på kommisjonens vilkår.

16    Rapporten viser ikke at regelen ble anvendt på noen av dens funn. Verken «bekrefte» eller «pålitelig», i noen form, opptrer i den. Ordet «verifisert» opptrer to ganger: én gang i en betinget, om en anklage mot de palestinske sikkerhetsstyrkene (avsnitt 73 i Rapporten), og én gang i utsagnet om at «kommisjonen har verifisert fire ytterligere tilfeller av seksuell vold i forvaring av israelske styrker» (avsnitt 31), uten indikasjon på hvordan. Avsnitt 2 sier bare at kommisjonen «anvendte samme metodikk og bevisstandard som tidligere vedtatt for sine undersøkelser» og «samlet inn og bevarte informasjon fra en rekke kilder, i samsvar med dens standardmetodikk for bevisbevaring». Bevaring er ikke verifisering.

Medlemmer av kommisjonen sier at den verifiserer det den rapporterer. Dens tidligere leder, Navi Pillay, er rapportert å ha sagt at «Hvert faktum ble verifisert av oss», og ved debatten i Melbourne (avsnitt E) sa Mr Sidoti: «Vi kommer ikke til konklusjoner med mindre vi selv har gjennomført en undersøkelse.» Et tall i september 2025-dokumentet viser noe annet. Det dokumentet oppgav at 83 prosent av de drepte i Gaza var sivile. Det nådde det tallet ved å ta en presserapport om at israelsk etterretning hadde listet rundt 8 900 navngitte medlemmer av Hamas og Palestinsk islamsk jihad (PIJ) som døde eller sannsynligvis døde innen mai 2025, trukket det tallet fra de 53 000 palestinerne det sa var drept da, og telt alle andre som sivile. Aritmetikken hviler på en antakelse som ville være absurd i enhver krig, men særlig denne: at hæren kjente navnet på hver kriger den drepte. Hamas kjemper ofte i sivile klær; Helsedepartementet teller sine døde uten å skille dem fra sivile; og Israels militære setter antallet stridende det drepte før våpenhvilen til ikke færre enn 22 000 (Del to J).

Kilden kommisjonen støttet seg på, publisert i fellesskap av Guardian, +972 Magazine og Local Call, gjorde poenget selv. Dens kilder forklarte at antallet militante drept «sannsynligvis er høyere enn antallet registrert i den interne databasen», fordi databasen «ikke inkluderer Hamas- eller PIJ-operatører som ble drept men ikke kunne identifiseres ved navn», eller krigere som ikke var formelle medlemmer av noen av gruppene. Dens forfattere så bare totaler, ikke navn, og kunne ikke verifisere dokumentene listen over operatører var basert på. De beskrev sitt resultat som «et omtrentlig sivilt tapstall», og skrev at bare når det var en våpenhvile, ville det «være mulig å nøyaktig beregne antallet sivile og militante tap». Kommisjonen droppet alt dette og skrev: «det betyr at 83 prosent av de drepte i Gaza var sivile.»

Spurt ved debatten om kommisjonen uavhengig hadde etablert at de gjenværende «omtrent 44 000 personene var sivile», svarte Mr Sidoti: «Nei, det gjorde vi ikke fordi vi ikke har den informasjonen.» Han la til: «Så vi vet bokstavelig talt ikke, og heller ikke noen andre, inkludert IDF, hvor mange militante det var der.» Ved hans egen innrømmelse sjekket ikke kommisjonen tallet. September 2025-dokumentet brukte det likevel, i sin resonnering om genocidal intensjon.

19    Det eneste stedet der Rapporten sier den har verifisert noe, viser hva kommisjonen tar ordet til å bety. Avsnitt 31 oppgir at, siden dens mars 2025-dokument om seksuell og kjønnsbasert vold, «har kommisjonen verifisert fire ytterligere tilfeller av seksuell vold i forvaring av israelske styrker», blant dem den påståtte gruppevoldtekten i Megiddo-fengselet beskrevet i samme avsnitt. Rapporten sier ikke hvordan. Den sier bare at den anvendte «samme metodikk og bevisstandard som tidligere vedtatt for sine undersøkelser» (avsnitt 2). Mars 2025-dokumentet beskriver den metodikken. Det sier at kommisjonen fant sin standard oppfylt «når informasjon er bekreftet av én eller flere ofre eller vitner eller støttet av digitale bevis som demonstrerer lignende mønstre og beskrivelser som de identifisert av vitner», og at informasjon under det nivået ble ekskludert. Det legger deretter til: «Mens bekreftelse av andre overtredelser krever innhenting av samstemmende informasjon fra to andre uavhengige og pålitelige kilder, kan verifisering for seksuell vold stole på en enkelt primærkilde hvis den anses troverdig og hvis saken tilsvarer et mønster som er konsistent med andre lignende saker». På den metoden er en enkelt troverdig beretning nok hvis den passer et mønster, og bekreftelse kan komme fra materiale som viser «lignende mønstre» snarere enn fra en annen kilde for samme hendelse. Mars 2025-dokumentet tilskriver denne tilnærmingen veiledning fra Kontoret til Høykommissæren for menneskerettigheter. Det er ikke regelen i kommisjonens mandat, under hvilken selv det unntakstilfellet krever «én ekstra uavhengig og pålitelig kilde». Rapporten sier ikke hvilken test dens fire nye saker oppfylte. På sin egen beretning ble de verifisert under en metode som tillater en enkelt beretning å være tilstrekkelig. De sakene hjelper til med å bære Rapportens funn om forbrytelsene mot menneskeheten voldtekt, tortur og forfølgelse (Del sju H).

20.–21. Der Rapportens kilder kan spores, er de ofte ikke uavhengige av hverandre, og dens tall for de døde i Gaza leder tilbake til Hamas. De er tallene til Helsedepartementet i Gaza, som styres av Hamas, en terrororganisasjon i krig med staten kommisjonen undersøker. FN-organet som først gjentar dem, sier hvem de tilhører; ettersom de siteres videre, faller tilskrivelsen bort; og kommisjonen ender med å oppgi dem med sin egen stemme, uten noensinne å fortelle sine lesere at de kommer fra Hamas (Del fire F). En faktasøker som aksepterer én stridende parts tall om den andre uten å teste dem, og presenterer dem uten å si hvem de tilhører, har sluttet å finne fakta. Dens andre kilder er ikke mer uavhengige: kommisjonens tidligere dokumenter siterer hverandre (avsnitt F ovenfor og Del fire).

Mandatet sier ikke hva som gjør en kilde «pålitelig», og Rapporten sier ikke hvilke av dens kilder kommisjonen anså som pålitelige, eller hvorfor. Det er ikke en teknikalitet. Kildene Rapportens funn til syvende og sist hviler på, inkluderer det Hamas-styrte Helsedepartementet i Gaza, sitert gjennom dens Facebook-side (avsnitt 34) og, i de tidligere dokumentene Rapporten bygger på, gjennom departementets Telegram-kanal, sammen med Mediekontoret til de facto-myndighetene i Gaza og Addameer, en palestinsk fangeorganisasjon utpekt av Israels forsvarsdepartement som en arm av en terrororganisasjon; et enkelt blogginnlegg (avsnitt 16); en presserapport introdusert med «angivelig» (avsnitt 18); og et utsagn om at det israelske militæret «sa til media» noe, uten at noen medierapport er identifisert (avsnitt 39). Mandatet krever at kommisjonen spør om hver av disse er pålitelig for formålet den brukes til. Rapporten spør aldri. Når den veier troverdighet, veier den den ujevnt: israelske forklaringer er «hevdet», «påstått» eller «angivelig» gitt, mens klagernes beretninger for det meste rapporteres som fakta (Del fem F og seks C).

22.–23. Mange utsagn har ingen kilde i det hele tatt. Gjennomgangen av Rapporten utført for dette svaret identifiserte over 70 av dem: inkludert 60 faktautsagn og 12 karakteriseringer av intensjon. Førti er utsagn som et funn avhenger av. En fraværende fotnote er ikke alltid fraværende bevis: en kommisjon kan stole på sine egne intervjuer eller analyser. Men den må si det, og si nok til at leseren kan teste det. Rapporten gjør ingen av delene. Den oppgir, uten noen kilde, at kommisjonen «er klar over bruken» av israelske styrker av et kunstig intelligens-verktøy kalt «Where’s Daddy»; at «minst 196 palestinere ble drept nær Den gule linjen»; at kommisjonen har identifisert «minst ni nye militærbaser» langs den linjen; at analyse den ikke avslører, identifiserte bombene brukt i Nuseirat; og at det israelske militæret rettferdiggjorde ett drap ved å si at offeret «så mistenksomt på bakken». Engasjementsreglene, som forfølgelsesfunnet hviler på, «ble angivelig utvidet etter 7. oktober 2023». Rapporten sier ikke hvem som rapporterte dette.

Ingenting av dette ville kreve at kommisjonen eksponerer sine vitner. Det ville kreve at den sier, for hvert funn, hvilke typer kilder den støttet seg på (vitnesbyrd, dokumenter, bilder eller åpenkilde-materiale), hvor mange, om de var uavhengige av hverandre, og hvorfor hver ble vurdert som pålitelig. Mandatet forplikter kommisjonen til å verifisere hvert stykke informasjon gjennom «minst to andre uavhengige og pålitelige kilder», og å arbeide «ledet av prinsippene om uavhengighet, upartiskhet, objektivitet og integritet». Rapporten gir leseren ingen forsikring om at denne disiplinen ble observert i et enkelt tilfelle. Et funn som ikke kan vises å hvile på verifisert informasjon, mislykkes kommisjonens standard, uansett hvor lav den standarden er.

H. Funnene mislykkes selv denne standarden

24    Verifisering er bare én del av standarden. Den andre spør om, på den informasjonen, «en objektiv og vanlig fornuftig observatør ville ha rimelige grunner til å konkludere» at faktaene fant sted som beskrevet (avsnitt A). En slik observatør ville lese hele et utsagn, og hele en kilde, før han trekker en konklusjon fra noen av dem.

25.–27. Funn i Rapporten mislykkes klart den testen. Dens sak for «territoriell ekspansjon» siterer stabssjefen som kaller Den gule linjen en «ny grense», og kutter bort hans forklaring om at linjen er der for å beskytte samfunnene inne i Israel (Del tre). For å vise at soldater dreper folk som ikke utgjør noen trussel, siterer den en kommandant fra en artikkel som registrerer hans utsagn om at 70 prosent av de drepte var bevæpnet (Del tre B). Utryddelsesfunnet spør aldri hvor mange av palestinerne drept i Judea og Samaria som var bevæpnet, selv om selv FN-analysen Rapporten siterer, fant at færre enn halvparten av dem ble vist å være uinvolvert i vold (Del fem). Forfølgelsesfunnet stoler delvis på påstanden om at «israelsk sikkerhetspersonell er forbudt fra å bruke dødelig makt mot jødiske israelere på Vestbredden», som kommisjonens egen kilde motsier (Del sju C). Funnet om et pågående folkemord hviler på en håndfull hendelser, ingen vist å ha vært rettet mot palestinere som gruppe (Del sju E).

I hvert tilfelle støtter ikke materialet kommisjonen siterer, dens konklusjon, og i de fleste peker det den andre veien. Selv den laveste bevisstandarden spør om en konklusjon er rimelig på bevisene. En konklusjon som kommisjonens egne kilder motsier, er det ikke.

Resonneringen mislykkes testen også. Selv på kommisjonens egen beretning om faktaene følger ikke dens konklusjoner fra dem. Avsnitt 45 finner at «målrettingen av palestinske sivile på tvers av forskjellige steder på Vestbredden indikerer et høyt nivå av koordinering og organisert planlegging og er produktet av statspolitikk». Målrettingen av sivile er det kommisjonen må bevise. Her er det utgangspunktet. Avsnitt 46 teller deretter «den utledede politikken til staten» blant sine grunner for å finne at myndighetene visste at handlingene var del av et angrep på sivile, og beveger seg fra kunnskap til intensjon i en enkelt frase: «og så hadde til hensikt dem». Politikken utledes i ett avsnitt og blir bevis i det neste. Avsnitt 60 trenger tre setninger for å komme fra straffrihet til politikk. Seksuell vold «møtt med nesten fullstendig straffrihet» indikerer «stilltiende støtte». Straffrihet indikerer «uvillighet, snarere enn manglende evne, til å handle», «som understreker den systematiske og strukturelle naturen av diskrimineringen». Ved neste setning er det en «tillatende politikk for tiden på plass». Premisset selv motsies av registreringen (Del fem D). På samme måte blir kommisjonens tidligere funn om at bosetervold «kan tilskrives» Israel, i denne Rapporten et funn om at Israel hadde til hensikt det (Del sju B), og en håndfull saker, nesten ingen av dem identifisert, blir et funn om at myndighetene oppmuntret seksuell vold (Del sju H). En objektiv og vanlig fornuftig observatør resonnerer fra bevisene til en konklusjon. Kommisjonen resonnerer fra sin konklusjon tilbake til bevisene. Det er hvordan en partisk advokat argumenterer.

I. Kvalifikatoren forsvinner

28    Uansett hvilken begrenset betydning et «rimelige grunner»-funn har, er det tapt i det øyeblikket kommisjonen kunngjør funnet. Kommisjonens egen pressemelding om dens september 2025-dokument var overskrevet «Israel har begått folkemord i Gazastripen, FN-kommisjon finner». Den foreliggende Rapporten oppgir, uten forbehold, at «israelske myndigheter og sikkerhetsstyrker fortsetter å begå folkemord i Gaza». Dens anbefalinger oppfordrer Israel til å «Umiddelbart avslutte begåelsen av folkemord i Gaza» og ber Påtalemyndigheten i Den internasjonale straffedomstolen («ICC») om å undersøke «folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser for endring av eksisterende arrestordrer og tillegg til fremtidig søknad om arrestordrer».

29    Det er kjernen i problemet. Et «rimelige grunner»-funn er en grunn til å undersøke, og å henvise det til en påtalemyndighet er hva slike funn er til for. Å presentere det for verden som et etablert faktum, og kreve at en stat «avslutter begåelsen av folkemord», er noe annet. Det gjør en uprøvd anklage til en dom.

J. Hvorfor det betyr noe

30    Undersøkelseskommisjoner er ikke domstoler. Kommisjonen erkjenner så mye: dens mandat henviser til «den distinkte og komplementære rollen til rettslige etterforskningsprosesser». Ett av dens medlemmer har bemerket: «Vi er ikke en domstol» (avsnitt E). I beste fall identifiserer et «rimelige grunner»-funn en sak som berettiger undersøkelse av et organ som kan høre begge sider og anvende en skikkelig bevisstandard. Kommisjonen presenterer ikke sine funn på den måten. Den presenterer dem som dommer på de alvorligste anklagene kjent i folkeretten, mot en stat og dens tjenestemenn, og den ber andre stater, internasjonale organisasjoner og domstoler om å handle på dem. Det er partisk advokatvirksomhet presentert som funn. Hvert «funn» undersøkt i resten av dette svaret bør leses med det i tankene.

Del to: Innledningen og kommisjonens beretning om «driverne» av vold

31 Avsnitt 1 oppgir at Rapporten

«fremlegger sine funn vedrørende driverne av israelsk og palestinsk statsvold».

Avsnitt 6 til 11 er der den gjør det for Israel. De går frem i tre steg: en historie fra 1948 (avsnitt 6 til 9); en påstand om at politikken som sies å ha drevet hendelsene i 1948, fortsetter i dag (avsnitt 10); og en konklusjon om oppførselen til israelske soldater siden oktober 2023 (avsnitt 11). Argumentet kommer tilbake i Rapportens konklusjoner, som oppgir:

«Siden krigen 1947-48 har Israel kontinuerlig strevet etter å ekspandere territorielt og fordrive palestinere gjennom vold. Den intensjonelle drapet og skadingen av palestinere har klare demografiske og etniske hensyn som stammer fra Israels koloniserende politikk: å beslaglegge maksimalt land mens man minimerer den palestinske befolkningen i forhold til størrelse, autonomi og levedyktighet».

Hvert steg i argumentet mislykkes.

A Den sentrale påstanden hevdes, men vises ikke

32 Konklusjonen av seksjonen er avsnitt 11:

«Oppfatningen av palestinere og en mulig palestinsk stat som en trussel mot Israel og ønsket om å redusere den palestinske befolkningen bidrar til en tillatende militærkultur der israelske soldater, med eller uten direktiver fra kommandanter, direkte målretter palestinere uansett om de utgjør en reell eller umiddelbar trussel».

33 Setningen anklager Staten Israel for et

«ønske om å redusere den palestinske befolkningen», og dens soldater for å målrette folk som ikke utgjør noen trussel».

Dens eneste fotnote lyder « Se /HRC/62/CRP.2»: et 94-siders dokument, sitert uten avsnittsnummer. Ordene «med eller uten direktiver fra kommandanter» lar det stå åpent om det fantes noen direktiver, og Rapporten fremlegger bevis på ingen. «Vitnesbyrd fra israelske soldater i Gaza» nevnt i neste setning er ikke identifisert, sitert eller henvisning. Ingenting i avsnitt 6 til 10 bygger bro over gapet. Rapportens historie fra 1948 er unøyaktig. Men selv om den var nøyaktig, ville verken den eller de politiske utsagnene fra 2024 og 2025 si noe om hvorfor en bestemt soldat skjøt et bestemt skudd i 2025. Rapporten plasserer den ene ved siden av den andre; den tilbyr ingen bevis som knytter dem sammen.

B. En historie uten kilder, skrevet før kommisjonen har fullført sin egen undersøkelse

35 Avsnitt 3 registrerer at kommisjonen har bedt om innspill om «periodene 1948-1949, 1950-årene og årene 2000-2005» og at den «foreslår å behandle dette separat i sine rapporter som heretter skal fremlegges». Kommisjonen har ennå ikke fullført sin egen undersøkelse av historien fra 1948. Avsnitt 6 til 9 oppgir likevel konklusjoner om den som funn: at «Med sentral retning og autorisasjon tvang Yishuv-styrker systematisk det palestinske folket fra byer og landsbyer med intensjonen om å sikre en større jødisk demografi», og at «Drap og utvisning ble beordret og utført for å redusere den palestinske befolkningen og gjøre en palestinsk stat mindre gjennomførbar».

36 Den eneste fotnoten i avsnitt 6 til 9 definerer ordet «Yishuv». Alt annet er uten kilde: tapstallene, antallet landsbyer, flyktningtallet og intensjonene tilskrevet lederne av det jødiske samfunnet. Der teksten peker på bevis, fremlegger den det ikke. David Ben-Gurion «angivelig uttalte» én ting og «angivelig fortalte kabinettet» en annen, uten indikasjon på hvem som rapporterte det eller hvor. «Eksplisitte militære ordre om å utvise den palestinske befolkningen ble utstedt og, bevis indikerer, utført»: ingen ordre er identifisert og ingen bevis er sitert. «Et israelsk etterretningsdokument fra 1948» sies å bekrefte kommisjonens beretning, men dokumentet er ikke navngitt, datert, sitert eller henvisning.

37 Disse utsagnene er fundamentet for Rapportens påstand om at Israels opptreden i dag drives av en intensjon, dannet i 1948, om å redusere den palestinske befolkningen. De ville ikke oppfylle engang kommisjonens egen lave standard, som krever «en mengde verifisert informasjon».

C. De manglende hovedpersonene: arabisk avvisning og den arabiske invasjonen

38 I Rapportens beretning om 1948 tar bare én side beslutninger: det jødiske samfunnet under det britiske mandatet og, senere, Israel. Den arabiske ledelsen under mandatet og de arabiske statene opptrer ikke i det hele tatt. Den utelatelsen snur historien på hodet.

39 Delingsplanen ble akseptert av den jødiske siden og avvist av den arabiske siden. Kampene begynte umiddelbart etter Generalforsamlingens avstemning, «med angrep av irregulære band av palestinske arabere knyttet til lokale enheter av Den arabiske frigjøringshæren bestående av frivillige fra Palestina og nabolandene». Den 15. mai 1948, dagen etter at Israel erklærte sin uavhengighet, informerte generalsekretæren for Den arabiske ligaen De forente nasjoner om at «de arabiske regjeringene finner seg tvunget til å intervenere». Hærene til Egypt, Syria, Irak og Libanon invaderte, med en saudisk formasjon som kjempet under egyptisk kommando, og styrker fra Transjordan intervenert.

40 Den arabiske ledelsen hadde kunngjort sine mål på forhånd. I oktober 1947 fortalte generalsekretæren for Den arabiske ligaen, Abdul Rahman Azzam, den egyptiske avisen Akhbar al-Yom at en krig ville bli «en krig av utryddelse og monumental massakre som vil bli snakket om som den mongolske massakren og korsfarerne». Rapporten tilskriver intensjoner til den jødiske ledelsen i 1948 uten å sitere et eneste dokument. Den ignorerer de erklærte intensjonene til dem som gikk til krig mot den.

41 Jødiske sivile ble angrepet gjennomgående. For å ta ett eksempel registrert i FN-dokumenter ble en konvoi på vei til Hadassah-sykehuset på Mount Scopus angrepet 13. april 1948, og «76 leger, sykepleiere og pasienter ble drept». Rapporten nevner ikke et eneste angrep på jødiske sivile.

42 Da kampene endte, «beholdt Egypt og Jordan kontroll over Gazastripen og Vestbredden henholdsvis». Ingen av dem etablerte en palestinsk arabisk stat i disse territoriene i de nitten årene som fulgte. Rapporten utelater også dette, selv om det har direkte betydning for dens påstand om at Israel handlet i 1948 for å gjøre «en palestinsk stat mindre gjennomførbar».

D. Overlevelse behandlet som skyld

43 Lest sammen presenterer avsnitt 6 til 8 tre påstander som om hver var bevis på urett: at «Etter krigen i 1948 okkuperte den nyetablerte Staten Israel over 75 prosent av det tidligere britiske mandatet»; at 6 000 jøder ble drept, mot 13 000 til 15 000 palestinske arabere; og at «Yishuv-styrker utvidet Israels grenser utover det som ble besluttet i De forente nasjoners delingsplan».

44 Ingen av disse anklagene viser en overtredelse av folkeretten. Utfallet av en krig sier ingenting om hvorvidt den ble kjempet lovlig. Hvorvidt en bruk av makt var lovlig, avhenger av hvem som startet krigen og om makt ble brukt i selvforsvar. I 1948 kunngjorde de arabiske statene sin egen intervensjon. Hvorvidt kampene selv var lovlige, bedømmes angrep for angrep, etter reglene om distinksjon, proporsjonalitet og forsiktighet. Folkeretten har aldri krevd at partene i en krig lider like tap, eller at den siden som ble angrepet, må lide tap sammenlignbare med dem til den siden som angrep den.

45 Det jødiske samfunnet slapp ikke lett unna. Selv på Rapportens eget tall ble rundt 6 000 jøder drept, av en jødisk befolkning på rundt 650 000, nesten 1 prosent av det jødiske samfunnet. Rapporten presenterer det tallet bare som et sammenligningspunkt med arabiske tap, som om gapet mellom de to selv var en tiltale.

46 På kommisjonens rammeverk var det eneste utfallet av 1948 som ikke ville bli holdt mot det jødiske samfunnet i Mandat-Palestina, dets nederlag, eller i det minste tap i den skalaen dets angripere hadde til hensikt. Den proposisjonen er moralsk uforsvarlig, usammenhengende og uten grunnlag i folkeretten.

E. Historien snudd på hodet

47 Avsnitt 9 oppgir at «Yishuv- og israelske ledere trodde at utvisningen av den palestinske befolkningen var nødvendig for å sikre den jødiske staten, motsette seg en palestinsk stat og blokkere utøvelsen av palestinernes rett til selvbestemmelse».

48 Registreringen viser det motsatte. Det var den jødiske ledelsen som aksepterte en plan som sørget for en arabisk stat, og den arabiske ledelsen som avviste den. Rapporten anklager den siden som aksepterte delingen, for å motsette seg en palestinsk stat, og sier ingenting om den siden som avviste den. I 2011 sa Mahmoud Abbas, presidenten for Den palestinske myndigheten, om den arabiske avvisningen av 1947-planen: «Det var vår feil. Det var en arabisk feil som helhet». Israels uavhengighetserklæring, proklamert 14. mai 1948 mens kampene pågikk, uttalte: «Vi appellerer – midt i det påslaget som nå er lansert mot oss i måneder – til de arabiske innbyggerne i Staten Israel om å bevare freden og delta i oppbyggingen av staten på grunnlag av full og likt medborgerskap og tilbørlig representasjon i alle dens midlertidige og permanente institusjoner».

49 Kommisjonens påstand om at flyktningproblemet var produktet av en plan, er like lite understøttet. Avsnitt 8 åpner: «Med sentral retning og autorisasjon tvang Yishuv-styrker systematisk det palestinske folket fra byer og landsbyer». Den siterer ingen kilde for dette, og kunne heller ikke. Kommisjonen sier at den vil behandle 1948 i rapporter som fortsatt kommer, men den oppgir sin konklusjon nå (avsnitt B ovenfor). Og den presenterer flyktningproblemet uten krigen som produserte det: en krig den arabiske siden begynte etter å ha avvist delingsplanen (avsnitt C ovenfor). En beretning om 1948 som utelater krigen, kan ikke forklare hva krigen produserte.

F. Fra 1948 til 2026: en bro bygget fra ett sitat

50 Avsnitt 10 åpner: «Den såkalte ‘maksimum land minimum befolkning’-politikken er en kontinuerlig trend til i dag». Det eneste beviset som tilbys for en politikk som sies å løpe ubrutt i syttiåtte år, er ett enkelt utsagn av finansminister Bezalel Smotrich i september 2025. Ingenting å vise for de syttisju årene imellom.

51 Utsagnet ble gitt 3. september 2025, da minister Smotrich presenterte et forslag om å anvende israelsk suverenitet på 82 prosent av Judea og Samaria. Som rapportert sa han: «Prinsippet om suverenitet er maksimum land og minimum befolkning». Forslaget dekket Judea og Samaria «bortsett fra palestinske befolkningssentre». Uansett hvilket syn man tar på forslaget, gjaldt det hvor suverenitet skulle anvendes. Det sa ingenting om å drepe noen, og Rapporten antyder ikke at det ble vedtatt som regjeringspolitikk. Det kan ikke bære vekten Rapporten legger på det, som er å knytte oppførselen til israelske soldater i 2025 til en intensjon som falskt sies å ha blitt dannet i 1948.

52 Faktaopptegningen går den andre veien. Under sin fredstraktat fra 1979 med Egypt forpliktet Israel seg til å «trekke tilbake alle sine væpnede styrker og sivile fra Sinai», og innen 1982 hadde det gjort det, demontert bosettingene det hadde bygget der. Under Oslo-avtalene overleverte det de viktigste palestinske byene til Den palestinske myndighetens administrasjon. I 2000 trakk det seg tilbake fra Sør-Libanon. I 2005 forlot det Gaza, uten noen avtale og uten noe i retur. Det fjernet alle 21 bosettingene der, hjem til rundt 8 500 israelere, sammen med fire bosettinger i nordlige Samaria, og trakk tilbake hver soldat fra Gaza. To år senere overtok Hamas kontrollen over Gaza i det kommisjonen selv beskriver som en maktkamp som «inkluderte utbredte utenomrettslige drap av begge sider». Gaza ble basen for år med rakettild mot israelske byer, og for angrepet 7. oktober 2023. Israel har også to ganger forhandlet vilkår for en palestinsk stat (avsnitt G). Rapporten nevner ingenting av dette. En stat som har «kontinuerlig strevet etter å ekspandere territorielt», gir ikke tilbake Sinai eller forlater Gaza for ingenting.

G. Motstand mot palestinsk statsdannelse er ikke bevis på intensjon om å drepe

53 Avsnitt 10 stoler også på Israels motstand mot palestinsk statsdannelse. Den siterer en Knesset-resolusjon fra juli 2024 og et utsagn av ministeren for bosettinger og nasjonale prosjekter, Orit Strock, i februar 2024. Den forklarer ikke hvordan en posisjon om statsdannelse kunne vise at soldater målretter sivile, og den utelater grunnene Israel ga for den posisjonen, som gjelder Hamas og 7. oktober.

54 I februar 2024 godkjente Knesset med 99 stemmer mot 9 en regjeringserklæring som oppga at «Israel vil fortsette å motsette seg unilateral anerkjennelse av en palestinsk stat» og at «Slik anerkjennelse i kjølvannet av massakren 7. oktober ville være en massiv og uten sidestykke belønning til terrorisme». Juli 2024-resolusjonen, vedtatt med 68 stemmer mot 9, åpner med å motsette seg en palestinsk stat vest for Jordan som en eksistensiell fare som ville forlenge konflikten og destabilisere regionen. Så mye parafraserer Rapporten. Den utelater det som følger: «Det vil bare være et kort spørsmål om tid før Hamas overtar den palestinske staten og gjør den til en radikal islamsk terrorbase, som arbeider i koordinering med den iranskledede aksen, for å eliminere Staten Israel», og å fremme ideen om en palestinsk stat «vil være en belønning for terrorisme og vil bare oppmuntre Hamas og dens støttespillere til å se dette som en seier takket være massakren 7. oktober».

55 Dette er utsagn om en sikkerhetsposisjon, vedtatt av store tverrpolitiske flertall i månedene etter den verste massakren av jøder siden Holocaust. Rapporten fjerner de grunnene, siterer i stedet den mest ekstreme bemerkningen av én enkelt minister, og presenterer resultatet som bevis på et «ønske om å redusere den palestinske befolkningen».

56 Heller ikke er Israels posisjon den konstante Rapporten impliserer. To ganger siden 2000 forhandlet en israelsk statsminister vilkår for en palestinsk stat, og ved hver anledning aksepterte ikke den palestinske ledelsen dem. Ved slutten av Camp David-toppmøtet i juli 2000 sa president Clinton at statsminister Barak hadde «beveget seg lenger frem fra sin opprinnelige posisjon enn formann Arafat», særlig om Jerusalem, og Israels utenriksdepartement uttalte at Mr. Arafats posisjoner om Jerusalem «hindret oppnåelsen av en avtale». Om parameterne han la frem den desemberen, skrev president Clinton senere: «Arafats avvisning av mitt forslag etter at Barak aksepterte det, var en feil av historiske proporsjoner». I september 2008 tilbød statsminister Olmert en palestinsk stat på alt unntatt 6,3 prosent av Judea og Samaria, med en utveksling av israelsk land lik 5,8 prosent av det territoriet, og en forbindelse til Gaza, tilbaketrekning fra de arabiske nabolagene i østlige Jerusalem og internasjonal kontroll over Gamlebyen. Mr. Abbas aksepterte det ikke. Posisjonene Rapporten siterer, ble vedtatt etter 7. oktober 2023, av grunnene sitert ovenfor.

H. Den rådgivende uttalelsen dekker ikke krigen

Gaza

57 Avsnitt 5 oppgir at «Kommisjonen er veiledet av 2024-uttalelsen fra Den internasjonale domstolen». Den uttalelsen var rådgivende, ikke bindende, og Israel har avvist den. Viktigere er at ICJs uttalelse uttrykkelig ekskluderte fra sin vurdering den opptredenen som kommisjonens Rapport undersøker i Gaza. Domstolen uttalte at «politikkene og praksisene som omfattes av forespørselen fra Generalforsamlingen, inkluderer ikke opptreden av Israel i Gazastripen som svar på angrepet utført mot det av Hamas og andre væpnede grupper 7. oktober 2023». Rapportens funn om Gaza gjelder nøyaktig den opptredenen: krigen Israel har kjempet der siden angrepet. Uansett hva uttalelsen sier om Israels forpliktelser som okkuperende makt, avgjør den ikke om et enkelt angrep, drap eller forvaring i den krigen var lovlig, enda mindre om Israel har begått folkemord. Om den opptredenen ga Domstolen ingen veiledning i det hele tatt, og det var kommisjonens ansvar å etablere hvert av sine funn for seg selv.

I. 7. oktober og Hamas slettet

58 Avsnitt 11 oppgir: «Fra 7. oktober 2023 til 9. oktober 2025 er over 72 600 palestinere blitt drept i Gaza og over 1 000 på Vestbredden». Tellingen begynner den dagen Israel ble angrepet. Rapporten sier aldri det. Den snakker om «angrepet 7. oktober 2023 i Sør-Israel» (avsnitt 45), som om Israel bare var stedet. Rapporten navngir ingen angriper, ingen offer og ingen gissel. Hamas opptrer i samme setning, men bare som gruppen palestinske sivile angivelig støttet. Hamas og andre væpnede grupper krysset inn i Israel, drepte mer enn 1 200 mennesker og tok 251 gisler. En rapport som tar 7. oktober som sitt startpunkt, men aldri sier hva som skjedde 7. oktober, har ikke oversett angrepet. Den har skrevet rundt det.

59 Samme rammeverk løper gjennom Rapportens design. Avsnitt 1 beskriver undersøkelsen som én om «driverne av israelsk og palestinsk statsvold». Ved å begrense seg til «statsvold» utelater kommisjonen volden fra Hamas, organisasjonen som startet krigen. Kommisjonens mandat er imidlertid å undersøke «alle påståtte overtredelser av internasjonal humanitær rett og alle påståtte overtredelser og misbruk av internasjonal menneskerettighetslov», og dens mandat forklarer at «misbruk» refererer til «handlinger begått av ikke-statlige enheter eller deres medlemmer». Hamas er en slik enhet, og fire måneder før denne Rapporten fant kommisjonen selv at Hamas hadde myrdet palestinere i Gaza (Del seks A). En rapport som setter seg fore å identifisere «driverne» av vold og «rotårsakene til tilbakevendende spenninger», mens den ignorerer, først, det bevisste drapet på israelske sivile av Hamas og doktrinen bak det, og, for det andre, den fortsatte støtten til terrorisme fra Den palestinske myndigheten, kan ikke håpe å svare på spørsmålet den satte seg selv.

J. Tapstall uten kilde eller distinksjon

60 Avsnitt 11 kildefører sine tall til tre sider fra FNs kontor for koordinering av humanitære saker («OCHA»). For Gaza er disse tallene det Hamas-styrte Helsedepartementets, og departementets registre «differensierer ikke mellom sivile og stridende». Heller ikke vurderer Rapporten hvor mange palestinere som ble drept av palestinske raketter som falt kort i Gaza. Innen 18. oktober 2023 hadde Israel Defense Forces («IDF») allerede oppdaget 450 slike raketter, og uttalte at «Raketter har forårsaket skade på gazanske sivile, i tillegg til israelske sivile». Innen oktober 2026 sa Israel at rakettene som hadde «feilavfyrt og landet i Stripen» nummererte «i tusenvis minst». Det best kjente tilfellet er eksplosjonen ved al-Ahli Arab-sykehuset 17. oktober 2023. Helsedepartementet sa at Israel var ansvarlig og at 471 mennesker var blitt drept. Israel Defense Forces fant at eksplosjonen var forårsaket av en rakett feilavfyrt av Islamsk jihad. Den amerikanske regjeringen vurderte at «Israel ikke er ansvarlig for eksplosjonen», og den britiske regjeringen sa at den «sannsynligvis var forårsaket av et missil – eller del av ett – som ble avfyrt fra innen Gaza mot Israel». Det amerikanske etterretningsmiljøet satte tapstallet til «den lave enden av 100-til-300-spekteret», og Human Rights Watch, som fant at eksplosjonen «resulterte fra en tilsynelatende rakettdrevet ammunisjon, slik som de vanligvis brukt av palestinske væpnede grupper», var «ikke i stand til å bekrefte» departementets tall, «som er betydelig høyere enn andre estimater, viser et uvanlig høyt drept-til-skadet-forhold, og fremstår ute av proporsjon med skaden synlig på stedet». Før våpenhvilen i oktober 2025 uttalte Israel Defense Forces at de hadde drept «minst 22 000 stridende» i Gaza, i tillegg til rundt 1 600 terrorister drept inne i Israel under angrepet 7. oktober 2023. Rapporten nevner ingenting av dette.

61 Plasseringen av tallene forsterker utelatelsen. De følger umiddelbart etter påstanden om at soldater målretter palestinere «uansett om de utgjør en reell eller umiddelbar trussel», og inviterer leseren til å behandle hvert dødsfall som et eksempel på den praksisen. Tallet for Judea og Samaria inkluderer likeledes bevæpnede menn drept i militære operasjoner; kommisjonens egen rapport fra august 2025 registrerer at i de operasjonene «svarte palestinske væpnede grupper med M16-angrepsrifler og improviserte eksplosive enheter plassert på tilgangsveier».

K. Konklusjon

62 Innledningen og den første seksjonen av Rapporten er ment å forklare hvorfor israelske soldater handler som kommisjonen sier de gjør. De gjør det ikke. Historien de tilbyr, er uten kilde, utelater den arabiske avvisningen av delingen og den arabiske invasjonen, og behandler Israels overlevelse som bevis på skyld. Broen fra 1948 til nåtiden består av ett sitat og en feilbeskrivelse av Israels posisjon om statsdannelse. Konklusjonen om at soldater målretter palestinere uavhengig av noen trussel, hviler på ingen bevis identifisert i teksten. Den inverterte historien som presenteres, brukes som en erstatning for bevis. Og alt dette tilbys under en bevisstandard som, ifølge kommisjonens egen beretning om loven, ikke kan støtte funnene Rapporten fortsetter med å gjøre.

Del tre: Halv setning

63. Den 7. desember 2025 sa den israelske stabssjefen, generalløytnant Eyal Zamir, til reservestyrker i Gaza: «Vi vil ikke tillate Hamas å gjenopprette seg. Vi har operasjonell kontroll over omfattende deler av Gazastripen og vi vil forbli på de forsvarslinjene». Han fortsatte med å kalle Den gule linjen «en ny grenselinje», én «som tjener som en fremskutt forsvarslinje for våre samfunn og en linje for operasjonell aktivitet».
64. Kommisjonen siterer det utsagnet. Det den rapporterer, er dette: «Stabssjef Eyal Zamir har beskrevet linjen som Israels ‘nye grense’». Formålet Zamir ga, en fremskutt forsvarslinje for de israelske samfunnene som Hamas og andre væpnede grupper angrep fra Gaza 7. oktober 2023, er kuttet bort. Det som gjenstår, tilbys som bevis på at Israel er engasjert i «territoriell ekspansjon». Dette er det første av et mønster. Rapporten tar gjentatte ganger ordene til israelske tjenestemenn, fjerner halvparten av setningen som forklarer dem, og presenterer resten som en innrømmelse.
65. Forvrengningene tar tre former. Noen sitater er nøyaktige, men strippet for ordene som gir dem deres mening. Noen er parret med en slutning ordene ikke støtter. Noen presenteres uten hendelsen som utløste dem. Hver er et brudd på den første plikten til en faktasøker, som er å rapportere hva en kilde sier. Gjentas på tvers av sak etter sak, og alltid i samme retning, kan de ikke tilskrives uforsiktighet.

A. «Griper Hamas»

66. Rapporten hevder at den 28. mai 2026 «uttalte statsminister Netanyahu at han hadde instruert israelske styrker om å beslaglegge 70 prosent av Gaza, noe som indikerer at territoriell ekspansjon vil fortsette». Videoen Rapporten siterer, registrerer hva han faktisk sa: «Vi vil fortsatt måtte knuse Hizbollah. Vi griper for tiden Hamas, ikke sant? Vi er nå på 60 % av territoriet til Stripen, det vet du. Vi var på 50? Vi flyttet til 60? Mitt direktiv er å flytte til..? Gå i rekkefølge. Først av alt, 70. La oss begynne med det. Griper dem fra hver side. Vi vil fortsatt håndtere restene».
67. Emnet for passasjen er Hamas: å gripe den, fra hver side, og håndtere dens rester. At israelske styrker kom til å kontrollere mer av Gaza, er ikke omstridt; Rapporten sier det selv. Det som er omstridt, er formålet. Rapporten presenterer et utsagn om militært press på en terrororganisasjon som bevis på territoriell ambisjon. Taleren sa ingenting av det slaget.

B. «Dreper som vi ikke har gjort siden 1967»

68. Avsnitt 18 stoler på generalmajor Avi Bluth, sjef for Sentralkommandoen, som «angivelig uttalte i mai 2026 at israelske soldater ‘dreper som vi ikke har gjort siden 1967’». Ordene tilbys som bevis på at soldater dreper palestinere uansett om de utgjør en trussel.

69. Artikkelen Rapporten siterer, gir setningen i full. Bluth sa: «Vi har drept 1 500 terrorister på tre år. Så hvordan kommer det at det ikke er noen intifada? … Fordi 96 prosent av de 1 500 drepte var involvert i terrorisme, bare 4 prosent var det ikke.» Og: «Av de 1 500 som ble drept, bar 70 prosent våpen. Araberne forstår at ‘Hvis noen kommer for å drepe deg, drep dem først’ er normen i Midtøsten, så vi dreper som vi ikke har drept siden 1967». Utsagnet Rapporten bruker for å vise drapet på folk som ikke utgjorde noen trussel, er i dens egen kilde et utsagn om at syv av ti av de drepte var bevæpnet.

C. «De nye nazistene»

70. Avsnitt 20 setter to utsagn av minister Bezalel Smotrich side om side. Det første utsagnet, fra november 2023, er at det er «to millioner nazister» i Judea og Samaria; Rapporten registrerer at han refererte til en meningsmåling som viste at de fleste palestinere der støttet angrepet 7. oktober.

71. Det andre utsagnet, fra november 2024, er at «de nye nazistene må betale en pris i territoriet som vil bli tatt fra dem for alltid både i Gaza og i Judea og Samaria». Rett før denne setningen, som Rapporten siterer, snakket Smotrich om «alle nazistene langs hele aksen, fra Iran, Hizbollah, Jemen, til det som er igjen av Hamas’ terrorister i Gaza og terroristene i Judea og Samaria». På hans egne ord er «nazistene» i Judea og Samaria dens terrorister, ikke dens befolkning. Presserapporter som kommisjonen siterer, reflekterer dette: Times of Israel plasserer setningen i en passasje om «Israels fiender», som så 7. oktober som «det første steget i [dets] ødeleggelse», og Al-Monitor, etter å ha sitert den, legger til at han «antakelig refererte til Hamas». Kommisjonens Rapport gir verken originalteksten eller dens parafrasering i presserapportene. I stedet, ved å sette 2024-setningen ved siden av 2023-setningen, impliserer den at «de nye nazistene» er de to millionene palestinere i Judea og Samaria, når Smotrich hadde navngitt terroristene.

D. «Må se ut som Jabalia»

72. Avsnitt 20 siterer også et X-innlegg av Smotrich 6. januar 2025: «Fondouk, Nablus og Jenin [på Vestbredden] må se ut som Jabalia [i Gaza]». Innlegget selv lyder: «Terroren i Judea og Samaria og terroren fra Gaza og Iran er den samme terroren, og den må beseires. Den som stoler på Den palestinske myndigheten for å beskytte sikkerheten til Israels borgere, våkner til en morgen der terrorister igjen slakter jødiske innbyggere. Funduq, Nablus og Jenin må se ut som Jabalia slik at Kfar Saba ikke, Gud forby, blir Kfar Aza». Det ender med å kreve et kabinettmøte om «den virkelige utryddelsen av terror i Judea og Samaria».

73. Den morgenen hadde terrorister åpnet ild mot en buss og kjøretøy i landsbyen Al-Funduq, og drept to kvinner i sekstiårene og en mann i førtiårene. Rapporten utelater angrepet, utelater at innlegget var en reaksjon på det, utelater at dets emne er terror, og utelater dets uttalte formål: at en israelsk by ikke skal lide det Kfar Aza led 7. oktober. Innlegget er også, på sitt ansikt, et kall til regjeringen om å endre kurs: det krever et kabinettmøte. En ministers kall om en politikk er bevis på hva han ønsket, ikke på hva staten gjorde. Dette er ikke en feillesning, men en inversjon. En ministers angrep på regjeringens politikk, og hans krav om at den endres, blir i kommisjonens hender bevis på nettopp den politikken han sier regjeringen har unnlatt å vedta. Bevis mot kommisjonens sak presenteres som bevis for den.

E. En motsetning som ikke eksisterer

74. Rapporten oppgir at dens funn om Gaza etter våpenhvilen «motsier rapporten fra Fredsstyret til Sikkerhetsrådet i mai i år … som hevdet at våpenhvilen i stor grad har holdt, og brakt ‘enorm lettelse til sivilbefolkningene’». Fredsstyret sa at våpenhvilen «har holdt til tross for betydelige utfordringer og brudd», at «brudd fortsetter å forekomme på nesten daglig basis, noen av dem er alvorlige», og at «den viktigste hindringen for full implementering forblir Hamas’ nektelse av å akseptere verifisert avvæpning». Lettelsen den beskrev, fulgte våpenhvilen, returen av alle gislene og gjenopprettelsen av humanitær bistand. Styret registrerte kostnaden av bruddene, «sivile drept» blant dem, og fant likevel at våpenhvilen hadde holdt. Det er ingen motsetning. Det er bare et sitat strippet for alt som ville ha fortalt leseren det.

F. Mønsteret

75. Andre eksempler følger samme metode. Knesset-resolusjonen fra juli 2024, som begrunnet motstand mot en palestinsk stat i massakren 7. oktober og risikoen for at Hamas ville gjøre en slik stat til «en radikal islamsk terrorbase», presenteres uten de grunnene (Del to, avsnitt G). Kommisjonens egen observasjon fra 2024 om at integrering av kunstig intelligens i militær beslutningstaking «ikke i seg selv nødvendigvis indikerer et brudd på internasjonal humanitær rett» er droppet, og etterlater bare bekymringene som fulgte den, og en medierapport om «Lavender»-systemet som kommisjonen sa den «ikke var i stand til å verifisere», blir et faktautsagn. I hvert tilfelle er de utelatte ordene de som forklarer utsagnet. I hvert tilfelle finnes de i nettopp kilden kommisjonen siterer. Der kommisjonen søker ny støtte, er den tynn: dens bekymring om at de «probabilistiske utdataene, hastigheten og automatiserte skjevheten» til slike våpen «konflikter med kjerne juridiske plikter til å beskytte sivile» hviler på et enkelt blogginnlegg.

Del fire: Kommisjonen som sitt eget vitne

76. I september 2024 rapporterte kommisjonen beretningen til én fange holdt i Negev-fengselet («Negev-fengselsberetningen»): «Da han nektet, ble han slått og kjønnsorganene hans sparket så hardt at han kastet opp og mistet bevisstheten». I mars 2025 dukket samme beretning opp, nesten ord for ord og uten henvisning, i et ytterligere dokument, som la til en setning av sitt eget: «Kommisjonen verifiserte fire slike tilfeller». I september 2025 dukket beretningen opp i et tredje dokument fra kommisjonen, som siterte det første. Tre avsnitt senere konkluderte det dokumentet: «Kommisjonen finner derfor at den utbredte bruken av seksuell og kjønnsbasert vold mot palestinere i Gaza indikerer intensjonen om å ødelegge palestinere som gruppe». Den foreliggende Rapporten gjentar den merkelige konklusjonen, siterer september 2025-dokumentet, og går lenger: handlinger av seksuell vold, finner den, «fortsetter å være en del av et mønster for å ødelegge palestineren som gruppe i Gaza».
77. Ingenting ble lagt til for å bekrefte Negev-fengselsberetningen underveis. Mars 2025-dokumentet la til en naken uttalelse om at «fire slike tilfeller» var verifisert, uten et ord om hvordan, en annen fanges beretning om en annen påstått hendelse, og en merknad om at B’Tselem og Healthcare Workers Watch hadde rapportert uspesifiserte lignende beretninger. Den såkalte «utbredte» volden som september 2025-dokumentet utledet genocidal intensjon fra, ble der beskrevet med henvisning til kommisjonens egne tidligere dokumenter, inkludert de «mer enn 20 tilfellene» angivelig dokumentert i kommisjonens egen rapport fra september 2024, rapporten der Negev-fengselsberetningen først dukket opp. Ingenting viser at Negev-fengselsberetningen noen gang ble undersøkt på nytt. Den ble gjenbrukt, hver gang som kommisjonens egen dokumentasjon, til den sto som et eksempel på den oppførselen som genocidal intensjon ble utledet fra; og det intensjonsfunnet er nå et «tidligere funn» som denne Rapporten bygger på. Kommisjonen er sitt eget mest frekvent siterte «vitne».

A. Kvalifikatorer som hardner ved gjentakelse

78. Samme prosess kan spores i språket i kommisjonens «funn». Hver gang et funn gjentas, faller en kvalifikasjon bort.

• «Utvis» innsatt. September 2025-dokumentet fant at seksuell vold i Gaza ble brukt «for å bryte, ydmyke og underlegge den palestinske befolkningen i sin helhet». Den foreliggende Rapporten siterer det funnet, om Gaza, som sin eneste kilde for et funn om Judea og Samaria, at seksuell vold av soldater «og bosettere» brukes «for å bryte, utvise, ydmyke og underlegge den palestinske befolkningen i sin helhet». Ikke bare legger Rapporten til det dens kilde ikke sier (bosetterne, og ordet «utvise» som dens fordrivelsestese trenger), den baserer også et funn om ett territorium på et funn om et annet. Det har ikke vært israelske bosettere i Gaza siden 2005.

• «Omstridt» blir «direkte og kausalt knyttet». I 2024 sa kommisjonen at utsagn fra israelske tjenestemenn «omstridt reflekterer» regjeringspolitikk og «kan ha en kausal forbindelse» til overtredelser. I 2025, som siterte det avsnittet, fant den misbruk i forvaring «direkte og kausalt knyttet til utsagn fra israelske tjenestemenn».
• «Ikke i stand til å verifisere» blir faktum. Kommisjonen sa i 2024 at den ikke kunne verifisere medierapporten om Lavender-systemet. Denne Rapporten oppgir nå at kommisjonen «tidligere har rapportert om israelske styrkers bruk av» Lavender, når det den rapporterte, var en uverifisert påstand. I 2024 kunne kommisjonen ikke verifisere påstanden. I 2026 forteller den leseren at den hadde rapportert den som faktum.

B. Småbarn og skarpskyttere

79. September 2025-dokumentet oppgir: «Noen barn, inkludert småbarn, ble skutt i hodet av skarpskyttere». Den eneste kilden det siterer, er to avsnitt av et tidligere kommisjonsdokument. Ett av disse avsnittene rapporterer en mor, intervjuet i en video, som sier at hennes fem år gamle datter ble skutt i hodet av soldater; det nevner ikke en skarpskytter eller et småbarn. Det andre gjelder en ung mann, Ahmed, «skutt i hodet og drept, angivelig av ISF», og legger til: «Imidlertid, ifølge en CNN-rapport, ble Ahmed skutt i hodet og var allerede død da videoen ble skutt». Delvis på det grunnlaget konkluderte september 2025-dokumentet at målrettingen av barn var del av en intensjon om å ødelegge, og den foreliggende Rapporten siterer den konklusjonen som etablert.

C. En sammenligning av demonstrasjoner, før 7. oktober

80. Forfølgelsesfunnet i denne Rapporten avhenger av påstanden om at Israel anvender reglene for væpnet konflikt på lovhåndhevelse i Judea og Samaria, på diskriminerende linjer. Følg den påstanden tilbake, og den ender i to avsnitt av en rapport datert 5. september 2023, en måned før 7. oktober. Ett avsnitt finner at «Israel i økende grad anvender rammeverket som styrer utførelse av fiendtligheter på sine lovhåndhevelsesoperasjoner, inkludert på undertrykkelse av fredelige demonstrasjoner». Det andre, det eneste stedet i den rapporten der makt brukt mot palestinere sammenlignes med makt brukt mot jøder, handler om oppløsning av demonstrasjoner, og sammenligner palestinere i Judea og Samaria med jødiske demonstranter «inne i Israel». Den sammenligningen setter israelere inne i Israel mot ikke-israelere i Judea og Samaria. Den kan ikke vise at linjen trekkes mellom jøder og arabere: arabiske borgere av Israel, som demonstrerer inne i Israel under samme lov som jødiske borgere, opptrer ikke i den. Ved å gjøre det feilrepresenterer Rapporten distinksjonen mellom israelske borgere (jøder og arabere) og ikke-israelske borgere som om den var en distinksjon basert på rase. Dette er falskt. Rapporten siterer 2023-rapporten for dette funnet to ganger, og en tredje gang gjennom kommisjonens 2026-dokument om barn, som ganske enkelt gjentar 2023-funnet «som tidligere rapportert av kommisjonen». En sammenligning av hvordan demonstrasjoner ble politivaktet før krigen, gjøres til å bære et funn om forfølgelse om utførelsen av krigen.

D. Et negativt bevist ved påstand

81. For å vise at soldater er «relativt godt beskyttet mot trusselen om steinkasting», stoler kommisjonens barnedokument på dette: «Som kommisjonen rapporterte i september 2023 (A/78/198), er kommisjonen til dags dato ikke klar over en eneste israelsk sikkerhetsstyrkesoldat drept som resultat av steinkasting». 2023-rapporten kildefører samme utsagn til ingenting i det hele tatt: «Kommisjonen er ikke klar over en eneste israelsk sikkerhetsstyrkesoldat drept som resultat av steinkasting». Kommisjonens uvitenhet, oppgitt i 2023, siteres i 2026 som bevis. Den var feil da den først ble oppgitt: i mai 2020 ble en israelsk soldat, Amit Ben-Yigal, 21 år gammel, drept av en stein kastet mot hodet hans fra et tak under en arrestoperasjon i Ya’bad, nær Jenin. Drapet ble bredt rapportert på den tiden. Ett enkelt søk ville ha funnet det. Kommisjonen enten ikke så, eller ikke ønsket å finne det.

E. Omfanget

82. Dette er ikke isolerte glipper. Rundt 150 av de omtrent 490 fotnotene i kommisjonens september 2025-dokument og rundt 135 av de omtrent 560 fotnotene i dens barnedokument siterer kommisjonens egne tidligere dokumenter. Den foreliggende Rapporten siterer kommisjonens egne tidligere dokumenter i 42 fotnoter, og gir et avsnittsnummer i bare tre av dem. Av de 22 avsnittene den identifiserer, bærer 19 ingen fotnote i det hele tatt. Når denne Rapporten snakker om kommisjonens «tidligere funn», siterer den for det meste kommisjonens tidligere påstander.

F. Én kilde under flere navn

83. Rapportens tall for de døde i Gaza kommer fra én kilde: det Hamas-styrte Helsedepartementet, hvis registre ikke skiller krigere fra sivile (Del to J). Rapporten sier aldri hvor mange av de døde som var krigere, og presenterer hele tellingen som tapstallet for «israelsk statsvold» (avsnitt 59). Tallene når Rapporten gjennom FN-dokumenter, og ved hvert steg faller noe bort: først forbeholdene og tilskrivelsen, deretter kilden selv. Når de når denne Rapporten, er de kommisjonens egne, og behandlet som bevis på folkemord.

• Tilskrivelsen faller bort. Avsnitt 11 i Rapporten oppgir tallene for Gaza som faktum med kommisjonens egen stemme, ved siden av dem for Judea og Samaria og fra samme fotnote, som om de sto på samme fot. Det gjør de ikke, og de tre OCHA-sidene den siterer, sier det. OCHAs tapdatabase registrerer tap «etter gjennomgang og verifisering», og utelater dem fra fiendtlighetene i Gaza til de «er uavhengig verifisert». OCHAs to andre sider tilskriver Gaza-tallene til Gazas Helsedepartement («ifølge MoH») som «opererer under de facto-myndighetene», det vil si under Hamas, og advarer om at «Tall som ennå ikke er verifisert av FN, tilskrives deres kilde». Selv OCHA vil ikke garantere for Gazas Helsedepartements tall. Kommisjonen, som ikke sier noe om å ha sjekket dem, adopterer dem som sine egne.

• Én kilde, tre siteringer. Avsnitt 34 i Rapporten gir tre kilder for de 104 døde 28. og 29. oktober 2025 i Gaza: Gazas Helsedepartements egen Facebook-post, en OCHA-situasjonsrapport og en pressemelding fra Høykommissæren for menneskerettigheter. Det ser ut som bekreftelse. Det er det ikke: OCHA gjentar departementets tall og sier det, og Høykommissæren gir ingen kilde i det hele tatt. Heller ikke sier Rapporten hvem sitt departement det er. Det beskrives som «det palestinske Helsedepartementet», uten å nevne at det er departementet i Gaza som svarer til Hamas. Del fem A viser hva slags telling det er.

• Tallet hardner. I avsnitt 59 kommer tallene tilbake uten noen fotnote i det hele tatt, som «Over 75 000 palestinere» drept i Gaza og i Judea og Samaria, i avsnittet som finner at israelske myndigheter og sikkerhetsstyrker «fortsetter å begå folkemord i Gaza». Kommisjonens barnedokument, som Rapporten stoler på for sine konklusjoner om barn (avsnitt 13), gjør det samme med sin telling av barn. I kroppen av det dokumentet ble de drept «som et direkte resultat av fiendtlighetene i Gaza», på tall tatt fra OCHA, som gir dem som «MoHs nedbrytninger», og fra departementets egen Telegram-kanal, i et dokument titulert «To år med genocidal krig & Gaza blør fortsatt». I dens sammendrag ble de drept «av de israelske sikkerhetsstyrkene». En telling som ikke sier hvem som drepte barna, har blitt en telling av barn drept av Israel. September 2025-dokumentet oppgir også departementets total med sin egen stemme, siterer OCHA, som tok det fra «en liste over sine registre» publisert av departementet. Tilskrevet, deretter utilskrevet, deretter uten kilde: en telling holdt av Hamas ender som bevis på folkemord. Mønsteret er ikke begrenset til tellingen av de døde.

• «Hungersnød». Folkemordsfunnet som Rapporten gjentar, inkluderer handlingen «bevisst å påføre gruppen livsbetingelser beregnet på å bringe dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis». For den handlingen stolte september 2025-dokumentet på Integrated Food Security Phase Classification (IPC), og særlig på rapporten fra dens Famine Review Committee av 22. august 2025. Den rapporten listet blant sine kilder Gazas Helsedepartements «dødelighetsrapporter» og dens rapporter om «dødsfall på grunn av underernæring», og ga for sistnevnte adressen til departementets Telegram-kanal og for førstnevnte en nettside til Tech For Palestine-kollektivet. Den registrerer at «Innen 15. august hadde MoH rapportert 240 dødsfall som de offisielt tilskrev sult, underernæring eller hungersnød». Israels utenriksdepartement uttalte samme dag at «Hele IPC-dokumentet er basert på Hamas-løgner hvitvasket gjennom organisasjoner med interesserte interesser». En israelsk militær tjenestemann har siden sagt at departementets underernæringstall er «manipulert av Hamas for å inkludere individer med underliggende alvorlige helseproblemer». September 2025-dokumentet nevner verken det svaret eller den detaljerte gjennomgangen av komiteens metoder som COGAT og Israels utenriksdepartement utstedte fem dager før dokumentet ble publisert, som konkluderte at «Underernæringskriteriene for hungersnøderklæring nesten sikkert var uoppfylt». Den foreliggende Rapporten adopterer folkemordsfunnet et år senere og legger til at Israel «fortsetter å begå genocidale handlinger», uten å nevne hva som har skjedd siden: IPCs eget funn, i desember 2025, at «hungersnødbetingelser siden er oppveid», og en undersøkelse publisert av UNICEF i 2026 som fant «relativt lav akutt underernæring blant barn i den tilgjengelige befolkningen».

• Massegrav. Blant dokumentene hvis funn, ifølge den foreliggende Rapporten, utgjør «folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser», er kommisjonens rapport fra september 2024 (A/79/232) som oppgav: «Ifølge Mediekontoret til de facto-myndighetene i Gaza ble mer enn 500 kropper funnet i massegrav lokalisert på sykehusområder, inkludert ved Shifa’- og Nasr-sykehusene», og legger til at de facto-myndighetene «har sagt at flere kropper ble funnet avkledd og håndjern, noe som indikerer at ofrene kanskje har blitt henrettet». Israel Defense Forces uttalte at «Påstanden om at IDF … begravde palestinske kropper er grunnløs og ubegrunnet», og at kropper undersøkt i søket etter gisler «ble returnert til sitt sted». Kommisjonen registrerte fornektelsen. Beretningen den ga først, og forslaget om henrettelse, var de til Hamas-myndighetene.

• Departementets egne kanaler. De tidligere dokumentene som Rapporten siterer, inneholder tjue fotnoter som i sin tur siterer det Hamas-styrte departementets Telegram-kanal eller dens Facebook-side direkte: for tallene drept og skadet; for andelen kvinner og jenter blant de døde; for antallet barn som ble foreldreløse; for dødsfall tilskrevet mangel på spedbarnsformel; for antallet medisinsk personell drept; og for erklæringen av en risiko for polio. Kommisjonens dokument om de første månedene av krigen gir også, «ifølge Gazas Mediekontor», antallet bomber sluppet på Gaza i de første 89 dagene. Et FN-dokument som hviler på slike kilder, låner dem sitt navn, og hvert senere dokument som siterer det, gjør det igjen.

84. Alt dette viser at kommisjonen har tatt tallene til én part i konflikten, samme departement som falskt skyldte på Israel for eksplosjonen ved al-Ahli-sykehuset (Del to J), og gitt dem autoriteten til De forente nasjoner, når FN-organene den stoler på, ikke ville. Et tall som har passert gjennom tre FN-dokumenter, er fortsatt tallet til organet som produserte det. Gjentakelse er ikke verifisering.

G. Hvem sine funn?

85. De fleste av de tidligere funnene denne Rapporten inkorporerer, de i september 2025-dokumentet blant dem, ble gjort av en kommisjon ledet av Navi Pillay, med Miloon Kothari og Chris Sidoti som dens andre medlemmer. Avsnitt 2 i den foreliggende Rapporten ber om at den leses «i sammenheng med kommisjonens tidligere rapporter og konferanseromsdokumenter», og registrerer at kommisjonen anvendte «samme metodikk og bevisstandard som tidligere vedtatt for sine undersøkelser». Mr Sidoti ble gjenutnevnt i november 2025 og er medlem av kommisjonen som utstedte denne Rapporten.

86. Før sin utnevnelse var Ms Pillay blant undertegnerne av en erklæring publisert 17. juni 2020 som krevde «målrettede sanksjoner mot Israel» og «en militær embargo». I juli 2022, mens hun var medlem av kommisjonen, sa Mr. Kothari i et intervju: «Vi er svært nedslått av sosiale medier som i stor grad kontrolleres av om det er den jødiske lobbyen eller de spesifikke [ideelle organisasjonene]». I samme intervju sa han at han ville «gå så langt som å reise spørsmålet om hvorfor [Israel i det hele tatt] er medlem av De forente nasjoner». Regjeringene i USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Canada, Italia, Nederland, Australia og andre fordømte bemerkningene, det samme gjorde Den europeiske union. USA beskrev dem som «uhyrlige, antisemittiske bemerkninger»; Tyskland sa at det «dypt beklaget» dem. Mr Kothari skrev senere: «Det var helt feil av meg å beskrive sosiale medier som ‘i stor grad kontrollert av den jødiske lobbyen’». I juli 2022 registrerte Israels misjon til De forente nasjoner i Genève at måneden før hadde Mr. Sidoti, som fortsatt er medlem av kommisjonen, «hevdet at noen jøder kastet rundt anklager om antisemittisme ‘som ris på et bryllup’ og faktisk legitimerte antisemittisme mot seg selv».

87. En kommissær som offentlig hadde krevd sanksjoner mot staten under undersøkelse, en annen som grep til en «jødisk lobby» for å forklare kritikk av kommisjonen, og en tredje, fortsatt medlem, som på Israels beretning sa at anklager om antisemittisme ble kastet rundt «som ris på et bryllup», produserte de fleste av «funnene» som denne Rapporten nå bygger på. Rapporten undersøker dem ikke på nytt. Den inkorporerer dem ved henvisning.

Del fem: Kilder som sier det motsatte

88. Denne delen leser Rapportens kilder til ende. Gjentatte ganger holder dokumentet kommisjonen siterer, svaret på funnet det siteres for: hvor mange av de døde som var bevæpnet, hvorfor et angrep ble utført, hvilke advarsler sivile ble gitt, hvilke israelere som ble drept, og hva Israel gjorde for å undersøke. Kommisjonen hadde disse dokumentene i hånden, fordi den siterte dem. Men den utelot de passasjene.

89. Rapporten finner at Israel har begått forbrytelsen mot menneskeheten utryddelse i Judea og Samaria. Den når det funnet uten å spørre hvor mange av palestinerne drept av israelske styrker siden 7. oktober 2023 som var bevæpnet. Én av kildene den siterer, er FNs menneskerettighetskontors analyse av de dødsfallene. Av de 968 palestinerne drept av israelske styrker fant den at 449 «var ubevæpnet, og ikke involvert i noen vold eller konfrontasjon på tidspunktet for deres drap»; at 174 «ble drept mens de kastet steiner eller molotovcocktailer»; og at 79 «ble drept i angrep og påståtte angrep mot israelere, og 247 under ildutveksling med ISF etter ISFs inntrengninger i palestinske byer og landsbyer». Selv på FNs egen telling ble da mer enn halvparten drept mens de kastet steiner eller brannbomber, i angrep eller påståtte angrep på israelere, eller i ildutvekslinger. Tallene som ville ha testet kommisjonens funn, var i dens egen fotnote, og de ble etterlatt der.

1. Gaza, 28. og 29. oktober 2025

90. Rapporten oppgir at en serie angrep 28. og 29. oktober 2025 drepte «104 palestinere, inkludert 46 barn og 20 kvinner». Dens kilde er en Facebook-post fra det Hamas-styrte Helsedepartementet i Gaza, som gir «Statistikk over hva som har nådd sykehus i Gazastripen siden eskaleringen i går kveld til nå». Den sier ikke hvor mange av de døde som var krigere.

91. Rapportens andre kilde for angrepene er det israelske militærets egen registrering av dagen. Den oppgir at angrepene ble utført «i lys av Hamas’ åpenbare brudd i går», og at de målrettet mer enn 30 terrorister på kommandonivå, blant dem Nukhba-kommandanter som deltok i massakren 7. oktober, inkludert kommandanten som ledet raidet på Kibbutz Ein HaShlosha. Dagen før var en israelsk soldat blitt drept i Rafah. Rapporten nevner ingenting av dette. Utover Israels listing av to av de døde i Nuseirat som Islamsk jihad-kommandanter (nedenfor), sier den bare at «israelske tjenestemenn hevder at angrepene er som svar på våpenhvilebrudd», at Israel «opprettholdt at hvert utpekt sted var et ‘terrormål’», og at den israelske nettsiden «listet åtte av de døde som medlemmer av Hamas og Palestinsk islamsk jihad». En leser av Rapporten ville ikke lære at angrepene fulgte drapet på en israelsk soldat, eller at de, på Israels beretning, var rettet mot kommandanter som deltok i massakren 7. oktober.

92. Rapporten trekker frem to angrep i Nuseirat 29. oktober, som drepte nitten mennesker. På sin egen beretning var to av de døde listet av Israel som en brigadekommandant og nestbrigadekommandant i Palestinsk islamsk jihad, og ett av husene dukket opp på det israelske kartet over målrettede steder. Det beskriver et angrep på et militært mål. Hvorvidt den forventede skaden på sivile var overdreven, er et spørsmål om proporsjonalitet, som avhenger av hva kommandantene visste da de ga ordren. Rapporten spør ikke det. Heller ikke spør den hvorfor, på Israels beretning, kommandantene til en væpnet gruppe var i bolighus blant medlemmer av samme familie. Hvis Israels beretning er riktig, beskriver Rapportens klage om at «[m]ost of the targets were within or immediately adjacent to densely populated residential neighborhoods» hvor Hamas og Islamsk jihad valgte å operere.

B. Den gule linjen

93. Rapporten sier at et kart over Den gule linjen ble spredt «primært gjennom en QR-kode», og at kommisjonen «ikke har identifisert noen supplerende bevissthetsskapende tiltak». X-innlegget den siterer, sier noe annet. Det er en skriftlig advarsel på arabisk, overskrevet «Hasterklæring og advarsel til innbyggere i Gazastripen», som navngir områdene, i nord og i sør, som det er «ekstremt farlig» å nærme seg. Seks dager senere begynte hæren å merke linjen på bakken med betongbarrierer og gule stolper 3,5 meter høye, og den sier at den «gjør betydelige anstrengelser, når det er operasjonelt mulig, for å gi forhåndsadvarsler til sivilbefolkningen». Kommisjonen trengte ikke å lete langt etter bevissthetsskapende tiltak. Det første var i innlegget den siterer.

94. Rapporten sier at «Oransje linjen», etablert i mars 2026, «ytterligere intensiverte denne trenden», uten å si hva den er til for. Ifølge COGAT markerer den områder ved siden av Den gule linjen der humanitære organisasjoner må koordinere sine bevegelser, «med sikte på å muliggjøre humanitær aktivitet mens personell beskyttes i et komplekst operasjonelt miljø». Rapporten kaller også Den gule linjen «en jevnt fremskridende de facto-grense», uten å nevne at, ifølge Fredsstyret, den viktigste hindringen for full implementering er Hamas’ nektelse av å avvæpne (Del tre E).
95. Og for sitt utsagn om at den har undersøkt bruken av dødelig makt nær Den gule linjen, siterer Rapporten en kommisjonsrapport utstedt to måneder før våpenhvilen som skapte linjen. Den rapporten nevner den ikke.

C. Operasjon Jernvegg

96. Rapporten sier at regelen som tillater dødelig makt mot dem som «roter med bakken» var «tilsynelatende» et svar på planting av improviserte eksplosive enheter, og at operasjonen reflekterer «importen av Gaza-strategien med total ødeleggelse inn i Vestbredden-operasjoner». Dens egen kilde, kommisjonens rapport fra august 2025, registrerer at «palestinske væpnede grupper svarte med M16-angrepsrifler og improviserte eksplosive enheter plassert på tilgangsveier»: enhetene var reelle. Den registrerer også at hus i Jenin ble alvorlig skadet av de palestinske sikkerhetsstyrkene, og at Israels høyesterett godkjente rivingene i spørsmålet. Den finner ingen steder en «strategi med total ødeleggelse». Den frasen er den foreliggende Rapportens egen.

D. Straffrihet

97. Rapporten sier at den «ikke er klar over noen effektive undersøkelser, disiplinære eller rettslige tiltak», og at seksuell vold har blitt «møtt med nesten fullstendig straffrihet». Ingen av utsagnene har en fotnote. Dens eget avsnitt 40 registrerer strafferettslige undersøkelser kunngjort av det israelske militæret 19. august 2026. I én av dem var en offiser allerede blitt fjernet fra sin post og en brigadekommandant irettesatt. Sakene kommisjonen selv stoler på, forteller samme historie.

• Sde Teiman. Ti soldater ble arrestert og fem reservister tiltalt, som kommisjonens eget mars 2025-dokument registrerer. I mars 2026 trakk Militæradvokatgeneralen tilbake tiltalen og publiserte sine grunner, blant dem at klageren var blitt løslatt til Gaza, slik at det var usikkert om han kunne kryssforhøres, og at de tiltaltes rett til en rettferdig rettssak var blitt vesentlig svekket, inkludert ved den uautoriserte frigivelsen av etterforskningsmateriale, nå gjenstand for en politietterforskning av den tidligere Militæradvokatgeneralen. Man kan være uenig i den avgjørelsen. Det er ikke straffrihet. Det er en arrestasjon, en tiltale, og en påtalemyndighet som anvender standardene for en rettferdig rettssak.

• Wadi as-Seeq. Avsnitt 40 sier at i to tilfeller av voldtekt og forsøk på voldtekt «lukket Militæradvokatgeneralens korps sakene etter foreløpige forespørsler til tross for eksistensen av digitale bevis». Bare én av de to sakene kan spores. Rapportens fotnote peker til avsnitt 129 til 132 i kommisjonens mars 2025-dokument, som beskriver et overgrep på tre palestinske menn ved Wadi as-Seeq 12. oktober 2023. Innen dager fjernet hæren enhetens kommanderende offiser og åpnet en undersøkelse. De «digitale bevisene» var et fotografi av ofrene, bundet og øyebundet, og fotografier av deres skader; det viste ikke hvem som hadde gjort hva. Heller ikke ble saken lukket «etter foreløpige forespørsler». Militærpolitiet gjennomførte en strafferettslig undersøkelse, og i juli 2026 konkluderte den militære påtalemyndigheten at bevisene ikke gjorde det mulig å tilskrive handlingene, til den strafferettslige standarden, «til noen av IDFs soldater». Hæren sa at oppførselen ikke samsvarte med «IDFs ordre og verdier», og enhetskommandanten og andre soldater som deltok, var blitt avskjediget. Det er en vurdering om bevis, nådd etter en strafferettslig undersøkelse, og avskjedigelsene er disiplinære tiltak, i en sak kommisjonen sier den undersøkte. Rapporten presenterer det som straffrihet.

E. Andre kilder kommisjonen ikke leste til ende

• A/79/232. Denne tidligere kommisjonsrapporten siteres i den foreliggende Rapporten for forvaringen av «palestinske sivile fra Vestbredden». Den tidligere rapporten inneholder en seksjon om de 251 personene tatt som gisler av gazanere 7. oktober, 226 av dem sivile. Den foreliggende Rapporten, som beskriver behandlingen av palestinske fanger, nevner dem ikke. Den tidligere kommisjonsrapporten snakker også feilaktig om «den 75 år lange israelske okkupasjonen av Gaza og Vestbredden», som daterer «okkupasjonen» til 1948.
• OCHAs Vestbredden-øyeblikksbilde. Rapporten siterer OCHAs øyeblikksbilde for januar 2025 til august 2026 for sitt tall på 34 176 fordrevne palestinere. Samme ark registrerer 20 israelere drept i Judea og Samaria i den perioden, blant dem et barn og åtte medlemmer av de israelske styrkene. Rapporten nevner dem ikke.
• Kommisjonens barnedokument. Avsnitt 21 i Rapporten sier at kommisjonen «undersøkte syv saker, og dokumenterte seks saker, med drap og handlinger som forårsaket kroppslig og psykisk skade», og konkluderer at «israelske soldater intensjonelt drepte alle ofrene». For detaljer henviser den til kommisjonens eget, tidligere barnedokument, men to av hendelsene den peker til, passer ikke den konklusjonen. Ved Anza ble en kvinne drept og to jenter og en annen kvinne såret, og dokumentet fant at israelske styrker «ulovlig brukte overdreven og unødvendig dødelig makt». Ved Tammun «angivelig fant» en israelsk undersøkelse at barna og deres voksne fetter ble målrettet etter at de israelske soldatene feilaktig konkluderte at de hadde plantet en eksplosiv enhet. For resten beskriver Rapporten på det meste åtte hendelser selv, uten å si hvilke av de tretten sakene de er, og de andre er beskrevet ingen steder. Hadde kommisjonen undersøkt sine egne saker med noen omhu, kunne den ikke ha konkludert at soldater intensjonelt drepte «alle ofrene», når i noen av dem overlevde ofrene.
• Hjem, sykehus og gisler. Rapporten klager over at de fleste av målene truffet 28. og 29. oktober var i eller ved siden av «tett befolkede boligområder». Den nevner ikke hva kommisjonen selv registrerte i 2024: Israels utsagn om at væpnede grupper opererer fra boligbygg, sykehus, moskeer og skoler, «til og med lagrer våpen i barns rom»; fotoene og videoene Israel presenterte av militante «som opererer fra boligbygg i tett befolkede områder», av våpen lagret i hjem, skoler og barnehager, og av våpen innen og tunneler under Al Shifa, Al Rantisi og Kamal Adwan-sykehusene; og de offentlige utsagnene fra frigitte gisler om at de «hadde blitt holdt på et sykehus». Heller ikke gjentar den kommisjonens egen observasjon om at, ved å operere på denne måten, «har palestinske væpnede grupper satt sivilbefolkningen i fare», fordi stedene de bruker «kan miste sin beskyttede status og bli legitime potensielle mål». Heller ikke nevner den at i mai 2025 drepte Israel Mohammed Sinwar, sjefen for Hamas’ militære fløy, i et angrep på gårdsplassen til European Hospital i Khan Younis, og senere hentet hans kropp fra en tunnel under sykehuset.

F. Israels beretning, og Israels undersøkelser, utelatt

98. Ni av drapene Rapporten stoler på, undersøkes nedenfor: syv i Judea og Samaria og Jerusalem, og to nær Den gule linjen i Gaza. I de fleste nevner den den israelske beretningen bare for å avvise den, på styrken av vitner og opptak den ikke identifiserer. I nesten hvert tilfelle er den israelske beretningen fyldigere enn Rapporten tillater, og i fire ble en strafferettslig undersøkelse åpnet, alle før 30. september 2026, datoen da kommisjonen sier den ikke kjente til noen effektiv undersøkelse. Rapporten erkjenner at israelske styrker «angivelig gjennomførte eller gjennomførte interne undersøkelser i flertallet av sakene undersøkt av kommisjonen», men avviser dem likevel.

• Hebron, 5. juni 2026. Rapporten gir hærens beretning, at bilen akselererte mot soldatene, bare for å avvise den. Den utelater at hærens egen innledende undersøkelse fant familien å være «uinvolverte sivile», at hæren uttrykte «dyp sorg for enhver skade forårsaket på uinvolverte individer», og at Militærpolitiet åpnet en strafferettslig undersøkelse to dager senere. Dens påstand om at «På en 10 meters avstand ville soldaten ha hatt et klart, uhindret utsyn til personene i kjøretøyet» antar det den trenger å bevise: hva en soldat kan se inn i en bil, avhenger av lys, gjenskinn, vinkel, hastighet og tiden tilgjengelig, ingen av dem Rapporten adresserer.
• Shu’fat-leiren, 25. juni 2025. Rapporten sier at myndighetene «hevdet» at offiserer skjøt som svar på steinkasting. Grensepolitiets utsagn sa at offiserer ble «angrepet i et voldelig opprør som inkluderte steinkasting» og at «én offiser ble skadet i hodet av en stein». Politiets interne etterforskningsavdeling, som er del av Justisdepartementet og uavhengig av politiet, holdt en grensepoliti-offiser til forhør.

• Nur Shams, 9. februar 2025. Hæren henviste skytingen av en gravid kvinne til Militærpolitiet for en strafferettslig undersøkelse, som rapportert på den tiden. Rapporten utelater dette, mens den tilskriver hæren en begrunnelse for hvilken den ikke gir noen kilde (Del én G).

• Tammun, 15. mars 2026. Rapporten gir ingen israelsk beretning i det hele tatt. Ifølge de israelske myndighetene var en felles operasjon av hæren og Grensepolitiet for å arrestere terrormistenkte i gang i byen; bilen akselererte mot styrkene, som følte seg truet og åpnet ild; og «omstendighetene rundt hendelsen ble undersøkt».

• Jenin, 27. november 2025. Rapporten presenterer som del av et «mønster av utenomrettslige henrettelser» drapet på to medlemmer av en væpnet gruppe etter at de overga seg. Den utelater at de to mennene var etterlyst for bombing og skyteangrep på israelske tropper, at overgivelsesprosedyren hadde vart flere timer, og at Politiets interne etterforskningsavdeling åpnet en strafferettslig undersøkelse av tre offiserer.

• Nablus, 10. juni 2025. Rapporten sier at videoopptak «tilbakeviste» den israelske beretningen om at de to mennene forsøkte å gripe soldaters våpen. Ifølge den israelske hæren forsøkte to menn under en inspeksjon i Kasbah å gripe en soldats våpen; i kampen ble skudd avfyrt, som såret fire soldater, og soldatene skjøt begge mennene. Videoen som støttes på, viser mennene som nærmer seg med hendene hevet og en kamp som fulgte. Den viser ikke hva som skjedde med våpenet. På det meste er sekvensen omstridt. Den er ikke «tilbakevist».

• Jenin-leiren, 8. september 2025. Rapporten sier at styrkene skjøt «uten advarsel». Hæren sa at de drepte hadde nærmet seg styrkene og utgjort en trussel, at soldatene hadde oppfordret dem til å spre seg, og at de «ikke fulgte styrkenes instruksjoner» før troppene begynte en arrestprosedyre; og at den hadde åpnet en undersøkelse.

• Bani Suheila, 29. november 2025. Rapporten sier at den undersøkte to hendelser nær Den gule linjen, men beskriver bare én. For den andre henviser dens fotnote, uten avsnittsnummer, til kommisjonens barnedokument, som beskriver denne saken. Ifølge kommisjonen ble to brødre, ti og ni år gamle, drept av et droneangrep mens de samlet ved. Hæren sa at angrepet målrettet «to mistenkte som krysset den gule linjen, utførte mistenkelige aktiviteter på bakken, og nærmet seg IDF-tropper som opererte i den sørlige Gazastripen, og utgjorde en umiddelbar trussel mot dem». Kommisjonen avviser den beretningen fordi de to var mer enn 300 meter fra soldatene. Den adresserer ikke om de hadde krysset linjen, eller hva droneoperatøren kunne se. Det er en alvorlig sak, og den krever undersøkelse. Ingenting i den viser en intensjon om å ødelegge palestinere som gruppe, som er det folkemord krever (Del sju E).
• Gaza, 17. oktober 2025. Rapporten reduserer den israelske beretningen til hva hæren «angivelig» fortalte media. Hæren sa at et «mistenkelig kjøretøy ble identifisert som krysset den gule linjen og nærmet seg IDF-tropper», at troppene avfyrte advarselsskudd, og at kjøretøyet «fortsatte å nærme seg troppene på en måte som forårsaket en overhengende trussel mot dem». Mot dette stoler kommisjonen på satellittbilder den ikke har avslørt.

99. Disse undersøkelsene kan heller ikke føre til påtaler. Men Rapporten sier at, per 30. september 2026, var kommisjonen «ikke klar over noen effektive undersøkelser, disiplinære eller rettslige tiltak», i saker der strafferettslige undersøkelser allerede var åpnet av Militærpolitiet eller, for Grensepolitiet, av en avdeling i Justisdepartementet utenfor politiet helt. Den kaller dem «interne undersøkelser», og identifiserer dem ikke. Dens eneste oppgitte grunner for å kalle dem ineffektive er at den ikke kjenner til noen familiemedlemmer eller vitner som ble kontaktet for intervjuer, og at ingen familie har mottatt en rettelse. Ingen av grunnene viser at en undersøkelse har mislyktes. At kommisjonen ikke kjenner til noe vitne som ble kontaktet, betyr ikke at ingen ble: som med steinkasting (Del fire D), blir det kommisjonen ikke vet, et funn. På sin egen standard krever et funn en mengde verifisert informasjon, ikke fraværet av den (Del én A). I Gaza bor dessuten familiene og vitnene for det meste under Hamas, som, som kommisjonen selv fant fire måneder tidligere, har henrettet palestinere for påstått samarbeid (Del seks A). Når det gjelder rettelser, er erstatning ikke del av en undersøkelse. Den følger et funn om at loven ble brutt, som en undersøkelse fortsatt pågår, ikke har nådd; og en erkjent feil er ikke en erkjent overtredelse.

100. Fra saker som disse konkluderer avsnitt 24 at «israelske myndigheter gjentatte ganger har gitt falske begrunnelser for bruken av dødelig makt, med intensjon om å avlede ansvar». Det er et stort logisk sprang. Det hviler på tre saker. Én er Shu’fat, der Rapporten ikke nevner den skadde offiseren. Den eneste fotnoten i det avsnittet henviser bare til kommisjonens barnedokument som helhet, uten avsnittsnummer, og avsnitt 24 sier ikke hvilke de to andre sakene er. Et funn om at Israel gir falske begrunnelser «gjentatte ganger», og med intensjon, kan ikke hvile på én sak rapportert uten bevisene som støtter Israels beretning, og to som avsnitt 24 ikke navngir. I Shu’fat, den ene saken avsnitt 24 beskriver, avledet ikke myndighetene ansvar. De undersøkte det, og en offiser ble holdt til forhør (ovenfor). Heller ikke gjorde de det i Hebron, der hærens egen undersøkelse fant familien å være «uinvolverte sivile» og Militærpolitiet åpnet en strafferettslig undersøkelse (ovenfor). Rapportens eget avsnitt 30 registrerer fire saker der de israelske myndighetene «erkjente feil».

Del seks: Hva Rapporten utelater

101. En rapport om årsakene til vold må redegjøre for den siden som startet krigen, og denne gjør det ikke. Den registrerer dødsfallene til palestinere i detalj, og går lett forbi drapet på israelere, gislene og doktrinen bak begge. Selv Hamas’ vold mot palestinere, som kommisjonen selv dokumenterte fire måneder tidligere, er fraværende.

102. Den 7. oktober 2023 krysset Hamas og andre væpnede grupper inn i Israel, drepte mer enn 1 200 mennesker og bortførte 251 personer til Gaza, hvorav 226 var sivile, ifølge kommisjonens egne tidligere rapporter. Den foreliggende Rapporten, som påtar seg å forklare «driverne» av vold, nevner 7. oktober bare som en startdato, fra hvilken den teller de døde (Del to I) og daterer forbrytelsene den tilskriver Israel; som gjenstand for en meningsmåling; og, som «angrepet 7. oktober 2023 i Sør-Israel», som anledning for en påstått politikk med kollektiv straff. Den sier ikke hvem som utførte angrepet eller hvem det drepte, og den nevner ikke gisler i det hele tatt. Ordet «gissel» opptrer ikke i Rapporten, heller ikke «rakett», «tunnel» eller «menneskelig skjold». «Hamas» opptrer to ganger: én gang i en liste over de døde publisert av den israelske hæren, og én gang i kommisjonens funn om at Israel hadde til hensikt å straffe sivile for deres «påståtte støtte og tilknytning» til Hamas.

103. Angrepet var ikke en isolert voldshandling. Det ble utført av en organisasjon hvis grunnleggende pakt åpner med ordene «Israel vil eksistere og vil fortsette å eksistere inntil islam vil utslette det, akkurat som det utslettet andre før det», og siterer en tradisjon om at «Dommedagen vil ikke komme før muslimer kjemper mot jødene (og dreper jødene)». Da Hamas utstedte en ny prinsipperklæring i 2017, sa dens høye tjenestemann Mahmoud al-Zahar: «Pakten er kjernen i (Hamas’) posisjon og mekanismen for denne posisjonen er dokumentet». To uker etter 7. oktober sa Hamas’ politbyråmedlem Ghazi Hamad at «Israel er et land som ikke har noen plass på vårt land» og «Vi må fjerne det»; spurt om det betydde fullstendig tilintetgjørelse av Israel, svarte han «Ja, selvfølgelig». Han la til: «Al-Aqsa-flommen er bare den første gangen, og det vil bli en andre, en tredje, en fjerde». «Al-Aqsa-flommen» er Hamas’ navn på massakren 7. oktober.

104. Et kall om å drepe jøder er et kall om å ødelegge en beskyttet gruppe, ikke om å beseire en stat. Det er genocidalt i sine termer, og 7. oktober handlet Hamas etter det. Kommisjonen utleder genocidal intensjon på Israels side fra utsagn den har kuttet i to (Del tre). Den undersøker ikke de eksplisitte, publiserte og gjentatte utsagnene fra organisasjonen som startet denne krigen. Rapporten vier sin åpningsseksjon til de påståtte intensjonene til Israels ledere siden 1948. Den sier ingenting om Hamas’.

A Hamas’ vold mot palestinere

105. Fire måneder før denne Rapporten fant kommisjonen at Hamas hadde begått krigsforbrytelsen drap mot palestinere i Gaza. Den «identifiserte 249 individuelle tilfeller av henrettelser og alvorlig fysisk vold påført palestinere i Gaza i perioden 2024–2025, som resulterte i minst 108 dødsfall og 384 skader», og fant at henrettelsen av 11 ofre for påstått samarbeid «utgjør krigsforbrytelsen drap». Sammendraget av den foreliggende Rapporten sier at den undersøker drap og skade av sikkerhetsstyrkene til Israel «og av Staten Palestina». Hamas, som styrer Gaza og hvis styrker utførte disse drapene, er navngitt i den bare på de to stedene nevnt ovenfor. Dens vold mot palestinere opptrer ikke i det hele tatt.

B. Hamas’ vold mot israelere

106. Seksuell vold mot israelere nevnes én gang, i en fotnote som oppgir at kommisjonen «vil fortsette å undersøke». FNs spesialrepresentant for seksuell vold i konflikt, Pramila Patten, fant i mars 2024 «rimelige grunner til å tro at konfliktrelatert seksuell vold fant sted på flere steder på tvers av Gaza-periferien» 7. oktober, inkludert «flere tilfeller av voldtekt, inkludert gruppevoldtekt» ved Nova-festivalstedet, og «klar og overbevisende informasjon om at seksuell vold, inkludert voldtekt, seksualisert tortur» hadde blitt begått mot gisler holdt i Gaza. Hennes misjon oppga klart hva den hadde og ikke hadde verifisert. Den foreliggende Rapporten nevner ikke hennes funn, mens den bygger funn om forbrytelser mot menneskeheten mot Israel på beretninger den nesten aldri identifiserer (Del sju H). Det er ikke balanse. Det er inversjon.

107. Hamas’ brudd på våpenhvilen opptrer bare som noe «israelske tjenestemenn hevder»; Rapporten sier ikke hva de var, selv om de gikk forut for angrepene den undersøker (Del fem, avsnitt A). Generalsekretærens rapport om resolusjon 2334, som kommisjonen siterer, registrerer at «Hamas fortsatte å prise angrep av palestinere mot israelere». Rapporten nevner ikke det heller, eller generalsekretærens egne funn: hans 2024-rapport om barn og væpnet konflikt verifiserte «den militære bruken av en skole av Hamas’ Izz al-Din al-Qassam-brigader og andre palestinske væpnede grupper i Israel» og refererte til «tallrike andre rapporter om bruk av menneskelige skjold» av dem i Gaza. Heller ikke nevner Rapporten hva Israel gjorde for å flytte sivile ut av fare. Innen utgangen av mars 2024 hadde Israel Defense Forces, ifølge dem, sluppet rundt 9,3 millioner løpesedler, sendt rundt 15,5 millioner tekstmeldinger og 17 millioner innspilte talemeldinger, og foretatt rundt 100 000 telefonsamtaler, som advarte sivile om å evakuere. Disse tallene bør sammenlignes med en total befolkning i Gazastripen på rundt 2,2 millioner i 2023, hvorav over en million var barn.

C. Den palestinske myndigheten, og skylden som returnerer til Israel

108. Rapportens seksjon om Den palestinske myndigheten finner overtredelser av retten til liv og av ytrings- og forsamlingsfrihet. Selv her faller de væpnede gruppene i Gaza ut. Avsnitt 63 tilskriver myndighetens misbruk til dens sikkerhetssamarbeid med Israel, og sier at Oslo-avtalene ga Israel «eksklusivt ansvar» for sikkerheten til israelere. Artikkel XII i Interimsavtalen bruker ikke ordet «eksklusiv», og tildeler den palestinske siden dens eget ansvar «for å garantere offentlig orden og intern sikkerhet». Den såkalte «svingdørpolitikken» som Rapporten sier den «tidligere har rapportert», var i dens kilde en frase brukt av én aktivist, som kommisjonen sa «berettiger ytterligere undersøkelse». Rapporten utelater også det faktum at, av de femten personene drept under myndighetens operasjon i Jenin-leiren, var seks offiserer i de palestinske sikkerhetsstyrkene, noe som viser at myndigheten sto overfor væpnede grupper i leiren.

109. Rapporten bedømmer også de to etter forskjellige standarder. Israelske operasjoner ble gjennomført «for det påståtte formålet med kontraterrorisme» (avsnitt 45), mens myndighetens operasjon «angivelig hadde som mål å arrestere medlemmer av palestinske væpnede grupper som del av sikkerhetssamarbeidet» med Israel (avsnitt 66): det ene formålet settes i tvil, det andre rapporteres, og knyttes til Israel. Mot Israel blir usourcede beretninger til funn om forbrytelser mot menneskeheten, mens en anklage mot myndighetens styrker bare ville utgjøre en overtredelse «hvis verifisert» (avsnitt 73). Israelsk opptreden forklares med en intensjon om å ødelegge, utvise eller straffe; myndigheten derimot «fortsetter å slite med troverdighet og legitimitet, mer så etter israelske angrep på Gaza og Vestbredden» (avsnitt 74).

110. Rapporten sier at den undersøker «driverne av israelsk og palestinsk statsvold». Den sier ingenting om «pay for slay»: Den palestinske myndighetens betalinger til terrorister holdt i israelske fengsler, som øker med lengden på deres dommer, og til familiene til terrorister drept mens de utførte angrep. Myndigheten kunngjorde i februar 2025 at den hadde avsluttet systemet, men det amerikanske utenriksdepartementet har siden fortalt Kongressen at den «fortsetter å gi et kompensasjonssystem til støtte for terrorisme gjennom en ny mekanisme under et annet navn». En rapport om driverne av palestinsk vold som ignorerer et belønningssystem for terrorister og deres familier, har ikke undersøkt spørsmålet den satte seg selv.

Del sju: Fra disse faktaene til grusomhetsforbrytelser

111. Rapporten konkluderer med at Israel har begått, i Judea og Samaria, forbrytelsene mot menneskeheten utryddelse, forfølgelse, tortur og voldtekt, og at det i Gaza «fortsetter å begå genocidale handlinger». Hvert funn nås ved et steg bevisene ikke støtter.

Hva en forbrytelse mot menneskeheten krever

112. En forbrytelse mot menneskeheten er en av de opplistede handlingene «når den begås som del av et utbredt eller systematisk angrep rettet mot enhver sivilbefolkning, med kunnskap om angrepet». Sivilbefolkningen må være gjenstanden for angrepet, ikke tilfeldig, selv om bevisst, berørt av operasjoner mot væpnede grupper. Rapportens liste over «nøkkelfaktorer» i avsnitt 42 adresserer ikke dette. Noen av dens faktorer er legitime indikatorer på omfang. Andre er ikke juridiske kriterier i det hele tatt. En «praksis med å nekte ansvar» etter hendelsen kan ikke gjøre tidligere handlinger til et angrep rettet mot sivile, og «utsagnene fra de israelske myndighetene» er bevis på en politikk bare hvis de sier det kommisjonen hevder de sier, noe Del tre viser at de ikke gjør. Utsagn som uttrykker uenighet eller foreslår endringer i regjeringens politikk, kan ikke plausibelt reflektere den politikken; kommisjonens håndgrep i denne henseende reflekterer dens konklusjonsdrevne, snarere enn bevisdrevne, metode.

113. Rapporten antar også sitt juridiske rammeverk. Den behandler israelske operasjoner i Judea og Samaria som lovhåndhevelse, og finner at Israel «anvender paradigmet for utførelse av fiendtligheter på lovhåndhevelsesoperasjoner». Israels høyesterett har holdt at mellom Israel og terrororganisasjonene aktive i Judea, Samaria og Gaza «har en kontinuerlig situasjon av væpnet konflikt eksistert». Operasjoner mot organiserte væpnede grupper i leirene i Jenin og Tulkarm, som kommisjonens egne rapporter beskriver som kamp mot rifler og eksplosive enheter (Del fem C), styres av reglene om utførelse av fiendtligheter. Politiarbeid av opptøyer og demonstrasjoner er annerledes, som IDF selv fortalte Israels høyesterett i en sak om demonstrasjonene ved Gaza-grensen. Hvilke regler som gjelder, avhenger derfor av situasjonen, og kommisjonen må vise det hendelse for hendelse. Den prøver ikke.

114. Heller ikke sier Rapporten hva kraften den kaller «unødvendig og overdreven» var ment å oppnå. Nødvendighet og proporsjonalitet måles mot et legitimt mål, enten en militær fordel eller beskyttelse av liv. Et funn om at kraft var overdreven, gjort uten å identifisere målet, anvender ingen juridisk test: det er en påstand. Og lovlighet bedømmes på hva en soldat eller kommandant visste, eller rimelig trodde, på det tidspunktet, ikke på hva som ble lært etterpå. En feilvurdering, ærlig og rimelig gjort under usikkerhet, er ikke et intensjonelt ulovlig drap. Kommisjonen ser ut til å anta skyld uten noen analyse, enn si en streng en, av faktaene om den påståtte opptredenen. For kommisjonen er israelske kommandanter skyldige inntil det motsatte er bevist. Det er ikke standarden til et organ som opprettholder rettsstaten.

A. Utryddelse

115. Utryddelse er blant de alvorligste av forbrytelsene mot menneskeheten. Elementene for forbrytelser krever at opptredenen «utgjorde, eller fant sted som del av, en masse drap av medlemmer av en sivilbefolkning». Drap som er lovlige under internasjonal humanitær rett, inkludert sivile dødsfall tilfeldig til et lovlig angrep og ikke overdrevne, er ikke utryddelse. Rapporten anvender den på dødsfallene til rundt 1 080 palestinere drept av israelske styrker over nesten tre år. Den teller dem sammen som ett masse drap. Separate drap kan legges sammen for dette formålet hvis de er del av «én og samme operasjon», men den «kollektive vurderingen av distinkte hendelser begått på forskjellige steder, under forskjellige omstendigheter, av forskjellige gjerningsmenn, over en utvidet tidsperiode kan ikke tilfredsstille kravet om drap i stor skala». Rapporten forsøker ikke å vise at disse dødsfallene, på tvers av hele Judea og Samaria og nesten tre år, var én operasjon. Den undersøker dem ikke under den gjeldende loven, eller spør hvor mange av de døde som var stridende. Det er forvirrende at den ikke nevner hva dens egne kilder sier: på FNs menneskerettighetskontors telling ble færre enn halvparten vist å være uinvolvert i vold, og kommandanten Rapporten siterer, sier at 70 prosent var bevæpnet (Del tre B og Del fem). Å bære et våpen gjør ikke, i seg selv, hvert drap lovlig; hvert krever sin egen vurdering, i konteksten av en væpnet konflikt. Men et funn om masse drap av sivile krever at kommisjonen i det minste etablerer hvem som ble drept, og under hvilke omstendigheter. Den gjør ingen av delene. Et funn om utryddelse som legger sammen tre år med distinkte dødsfall, og aldri skiller krigere fra sivile, er ikke et funn om utryddelse.

B. Bosetervold som en handling av staten

116. Fire måneder tidligere fant kommisjonen at bosetervold «fungerer som et middel til å implementere israelsk statspolitikk»; at de seks angrepene den hadde undersøkt, skjedde «med direkte involvering eller stilltiende støtte fra israelske sikkerhetsstyrker»; og at myndighetene hadde «tillatt og muliggjort bosetterangrep, inkludert gjennom hærstøtte og forsyning av våpen og økonomisk støtte til bosettere». Likevel fant den bare at bosetervold «kan tilskrives Israel, særlig når den begås på instruksjon, eller under retning eller kontroll, av staten». Den foreliggende Rapporten, som siterer den rapporten uten avsnittsnummer, og ingenting mer, finner at myndighetene «brukte bosetervold for å målrette den palestinske sivilbefolkningen, og hadde til hensikt at bosetternes opptreden skulle utgjøre del av «angrepet», og at de «visste og hadde til hensikt at bosetervold skulle være del av angrepet». Vold som «kan tilskrives» staten, hvis begått på dens instruksjon eller under dens kontroll, har blitt vold staten brukte og hadde til hensikt. Ingen nye bevis bygger bro over det gapet. En mulighet har blitt et funn om intensjon ved påstand alene.

117. Rapporten beveger seg fra «stilltiende støtte» til «brukte» og «hadde til hensikt» uten å forklare hvordan. En intensjon utledet fra opptreden må være den eneste rimelige slutningen fra den opptredenen (Del én E). Rapporten prøver ikke å vise at den er det og vurderer ingen annen forklaring. Heller ikke hjelper «forsyning av våpen» den. Etter 7. oktober 2023, da sivile sikkerhetslag hadde hjulpet til med å avvise Hamas’ skyttere, satte Israel opp hundrevis flere og bevæpnet dem for å beskytte små samfunn i Israels periferi og i Judea og Samaria. Kommisjonens eget dokument refererer til disse «raske responsenhetene», og registrerer hva de samfunnene møter: palestinske angrep drepte 42 israelske sivile i Judea og Samaria mellom 2023 og 2025, 36 av dem bosettere. Den knytter ikke enhetene, eller deres våpen, til noen av de seks angrepene den undersøkte. Å bevæpne folk for å forsvare sine samfunn er ikke bevis på en intensjon om å angripe noen. Til slutt ignorerer Rapporten den juridiske testen hvis ord kommisjonen selv brukte. Under artikkel 8 i Folkerettskommisjonens artikler om statsansvar er opptredenen til private personer tilskrivbar en stat hvis de «faktisk handler på instruksjonene til, eller under retning eller kontroll av, den staten i utførelsen av opptredenen». ICJ har holdt at «effektiv kontroll» må utøves, eller instruksjoner gis, «med hensyn til hver operasjon der de påståtte overtredelsene skjedde, ikke generelt med hensyn til de samlede handlingene tatt av personene eller gruppene av personer som har begått overtredelsene». Rapporten identifiserer ingen instruksjon, og ingen operasjon som Israel rettet eller kontrollerte: ingen av omstendighetene der, kommisjonen selv sa, bosetervold mest klart ville være tilskrivbar Israel. Likevel behandler den den volden som Israels egen, brukt og tilsiktet.

C. Forfølgelse

118. Forfølgelse er «den intensjonelle og alvorlige fratakelsen av fundamentale rettigheter i strid med folkeretten på grunn av identiteten til gruppen eller kollektivet», på «politiske, rasemessige, nasjonale, etniske, kulturelle, religiøse, kjønn som definert i avsnitt 3, eller andre grunner som er universelt anerkjent som uakseptable under folkeretten». Kommisjonen må derfor vise at palestinere ble målrettet på grunn av hvem de er, ikke på grunn av hva noen av dem gjorde.

119. Forfølgelsesfunnet hviler på to proposisjoner. Den første er at engasjementsreglene anvendes «eksklusivt på palestinere», sporet i Del fire til en 2023-sammenligning av hvordan demonstrasjoner ble politivaktet. Den andre er at «israelsk sikkerhetspersonell er forbudt fra å bruke dødelig makt mot jødiske israelere på Vestbredden». Kommisjonens kilde motsier det: Haaretz-artikkelen den siterer, registrerer israelsk personell som skyter på jødiske steinkastere og angripere, sårer en tenåring, treffer noen i nakken og dødelig sårer en annen.

120. Det samme artikkelen registrerer, er en preferanse, ikke et forbud: generalmajor Bluth sa at han foretrakk at tropper bruker ikke-dødelige midler og arrest mot jødiske steinkastere, og aksepterte at «det involverer diskriminering». Hvorvidt den forskjellen kan rettferdiggjøres, er et rettferdig spørsmål. Men dødelig makt er lovlig bare der det er nødvendig, og tilgjengeligheten av arrest bærer direkte på nødvendighet. Kommisjonen prøver ikke å vise at arrest var et realistisk alternativ i de palestinske sakene den stoler på, eller at det ikke var det i de israelske. Den antar sammenligningen den trenger. En forskjell i håndhevelsespraksis er et spørsmål for gjennomgang og korreksjon. Det er ikke forbrytelsen mot menneskeheten forfølgelse, som krever en alvorlig fratakelse av fundamentale rettigheter, på diskriminerende grunnlag, som del av et utbredt eller systematisk angrep på en sivilbefolkning. Soldater som bruker dødelig makt mot dem som truer dem, og arresterer dem som trygt kan arresteres, svarer på trusselen, ikke på identiteten til personen som utgjør den.

D. Ayşenur Eygi

121. Ayşenur Eygi ble drept 6. september 2024 nær Beita. Rapporten finner at soldaten som skjøt henne «bevisst målrettet offeret, med intensjonen om å drepe henne». Dens grunner er at hun ble skutt «etter at sammenstøtene i stor grad hadde avtatt rundt 20 minutter tidligere», at hun «var den eneste personen direkte skutt», at soldaten «ville ha hatt en klar siktlinje og ville ha visst at hun var ubevæpnet», og at han «angivelig hevet en knyttneve til en kollega, som signaliserte suksess». Ingen av disse proposisjonene er kildeført. Hvem målte de tjue minuttene, hvem etablerte siktlinjen, og hvem rapporterte gesten, sier Rapporten ikke. Dette er spørsmål for etterforskere på stedet, med tilgang til bakken, våpenet og militærets egen undersøkelse. Kommisjonen, som undersøker på avstand (Del én F), hadde ingen av dem. Likevel hevder den å kjenne soldatens sinn: hva han «ville ha visst», og at han skjøt «med intensjonen om å drepe henne». Den identifiserer ham ikke, sier ikke at den hørte hans beretning, og forklarer ikke hvordan den vet hva han hadde til hensikt. Heller ikke nevner den at det israelske militærets undersøkelse fant det høyst sannsynlig at hun ble truffet indirekte og utilsiktet av ild rettet mot en nøkkeloppvigler av et opprør, eller at en Militærpoliti-strafferettslig undersøkelse ble åpnet. Et funn om krigsforbrytelsen forsettlig drap hviler på fakta Rapporten ikke kildefører, en intensjon den ikke har noen måte å kjenne, og en undersøkelse den ikke nevner.

122. For å bringe døden til en tyrkisk-amerikansk aktivist innen en forbrytelse mot menneskeheten rettet mot palestinere, finner Rapporten at «hun ble oppfattet av de israelske soldatene som del av den målrettede befolkningen». Også her hevder den å kjenne hva soldater tenkte, og tilbyr ingen bevis. Hvis, som militærets undersøkelse fant sannsynlig, ilden ikke var rettet mot henne i det hele tatt, oppstår ikke spørsmålet om hvordan hun ble oppfattet.

E. Folkemord, pågående

123. Rapportens funn om at Israel fortsetter å begå folkemord i Gaza hviler på «sakene undersøkt for denne rapporten (avsnitt 34–35 og 39)». Avsnitt 34 og 35 beskriver angrepene 28. og 29. oktober 2025, som, på det israelske militærets registrering som Rapporten selv siterer, fulgte Hamas’ brudd på våpenhvilen og var rettet mot kommandanter som deltok i massakren 7. oktober (Del fem A). Avsnitt 39 gjelder to hendelser nær Den gule linjen, og avsnittet før det tilskriver sivile tap der til en «svikt i klart å kommunisere grensene til Den gule linjen», som førte sivile til å nærme seg den «utilsiktet»: en forklaring annen enn folkemord, tilbudt av kommisjonen selv. Rapporten legger til at handlinger av seksuell vold «fortsetter å være en del av et mønster for å ødelegge palestineren som gruppe i Gaza». Mønsteret er det september 2025-dokumentet utledet fra en enkelt resirkulert beretning (Del fire A). De nye sakene er seks påståtte saker ved Sde Teiman, bare to av dem beskrevet i en enkelt setning og resten ikke i det hele tatt, og to flotilladeltakere Rapporten sier ble målrettet for deres «støtte til rettighetene til palestinere»: støttespillere til gruppen, ikke medlemmer av den, derfor irrelevant for folkemord.

124. På enhver lesning er dette hele beviset for et pågående folkemord: en håndfull hendelser, ingen av hvilke Rapporten viser å ha vært rettet mot palestinere som gruppe snarere enn mot spesifikke personer under spesielle omstendigheter. Kommisjonens eget september 2025-dokument aksepterte at genocidal intensjon må være «den eneste rimelige slutningen som kunne trekkes fra totaliteten av bevisene», og at ICJ krever bevis som er «fullt konklusive». Totaliteten av bevisene for denne perioden inkluderer en våpenhvile som, som Fredsstyret fortalte Sikkerhetsrådet, har holdt (Del tre E); og, der misbruk ble påstått ved Sde Teiman, arrestasjonen og tiltalen av soldater (Del fem D). Det er ikke opptredenen til en stat innstilt på å ødelegge et folk. Mot den registreringen kan en håndfull hendelser vise, på det meste, unntak; de kan ikke vise en regel. Rapporten nevner ingen av testene, og veier ikke noe av det. I praksis antar den intensjonen den må bevise.

F. Barn

125. Rapporten finner at palestinske barn er «bevisst målrettet på diskriminerende grunnlag basert på deres alder». For dette siterer den kommisjonens barnedokument, uten avsnittsnummer. Den relevante passasjen i det dokumentet sier noe annerledes og mer alvorlig: at «det høye antallet gutter drept reflekterer en politikk med å målrette gutter på grunn av deres oppfattede trussel som ‘terrorister’ eller ‘fremtidige terrorister’». Det er en anklage om at Israel målretter gutter for det de en dag kan bli. Dokumentets eneste kilde for det er en video av en minister som kommenterer en enkelt hendelse, der en 12 år gammel gutt ble drept i mars 2024. Ministeren kalte gutten en terrorist fordi, sa han, gutten hadde utsatt styrkene for fare ved å skyte fyrverkeri mot dem. Uansett hva man gjør av den kommentaren, gjelder den hva én gutt ble sagt å ha gjort, ikke hva gutter kan bli. Den sier ingenting om en politikk, og ingenting om «fremtidige terrorister». Få anklager kunne være alvorligere, og få hviler på mindre. Heller ikke vurderer dokumentet hva dets egne tall antyder. Av de 213 barna det teller som drept av israelske styrker i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem på to år, var 206 gutter og syv jenter. Barn i samme alder drepes ikke med så forskjellige rater på grunn av deres alder. Forskjellen peker på noe annet, som dokumentet ikke undersøker.

126. Det dokumentet ikke vurderer, er at væpnede grupper rekrutterer barn. IDF har uttalt at i Gaza «gjennomgår barn både teoretisk og praktisk militær trening» og at, «[b]asert på etterretning er det estimert at et betydelig antall mindreårige er aktive» i Hamas og Islamsk jihad. Den amerikanske regjeringen rapporterer at «Palestinsk islamsk jihad og Hamas angivelig har rekruttert og brukt barn i Gaza», og at barn i Gaza «også er sårbare for rekruttering inn i de væpnede fløyene til Hamas og Palestinsk islamsk jihad». Blant dem arrestert for angrepet 7. oktober 2023 var, ifølge en av lederne for etterforskningen i Israel-politiets internasjonale forbrytelsesenhet, «tenåringer, 17 eller 16 år gamle». Før krigen verifiserte De forente nasjoner selv rekrutteringen av palestinske barn, i Judea og Samaria så vel som Gaza, inkludert av Hamas’ al-Qassam-brigader og Islamsk jihads al-Quds-brigader, og generalsekretæren oppfordret begge «til umiddelbart å stanse rekrutteringen og bruken av barn». Hamas selv har sagt at dens militære fløy har drevet treningsleirer for unge mennesker «i over ti år». Ifølge IDF brukte Hamas under krigen barn til å bære meldinger og ammunisjon og til å levere eksplosive enheter forkledd som poser med grønnsaker, og sendte dem ut etter angrep for å «vurdere skaden og rapportere den til terroristene som gjemmer seg i tilfluktsrom». Rapporten spør ikke hvor mange av barna den teller som var medlemmer av væpnede grupper.

127. Heller ikke etablerer de individuelle sakene i kommisjonens barnedokument hvem som skjøt, eller mot hvem. Én lege «estimerte at, innen to uker etter hennes utplassering på et sykehus, så hun rundt fem barn skutt av quadcoptere»; hvordan hun kunne fortelle fra et sår hva som hadde avfyrt kulen, spør dokumentet ikke. Det utleder deretter «bevisst målretting» fra ingenting mer enn hva quadcoptere kan gjøre: fordi deres operatører kan se sine mål, tas hvert barn de treffer for å ha vært siktet på. Om en åtteåring hvis familie fortalte legen hans at han hadde blitt skutt mens han lekte, vurderer kommisjonen, informert om at en 3 cm kule ble fjernet under operasjon, «at gutten ble truffet av en .338 Lapua Magnum-patron avfyrt fra et Dan .338-kaliber israelsk skarpskytterrifle», uten å beskrive noen undersøkelse av kulen. Beretninger videreformidlet fra slektninger til leger, og fra leger til kommisjonen, kan ikke vise hvilket våpen som ble avfyrt, av hvem, eller mot hvem. Kommisjonen gjør hørsay, og påstand på påstand, til faktafunn, selv om enhver faktasøker vet at slike bevis må behandles med den største forsiktighet.

128. Som et spørsmål om lov er alder ikke en av grunnene listet i Roma-statuttens definisjon av forfølgelse. Forfølgelse på grunn av alder kan derfor bare finnes hvis diskriminering på det grunnlaget er «universelt anerkjent som uakseptabel under folkeretten», noe Rapporten ikke forsøker å vise. Kommisjonens barnedokument hevder det i et enkelt avsnitt, støttet på artikkel 21(3) i statutten og på et policydokument fra Påtalemyndighetens kontor som, som dokumentet siterer det, sier at «andre grunner» «kunne inkludere» målretting av barn på grunn av deres alder. En policy fra Påtalemyndigheten er ikke en avgjørelse fra Domstolen, og artikkel 21(3), som styrer hvordan Domstolen anvender loven, legger ikke til grunnene for forfølgelse. Og Rapporten når sitt funn for Judea og Samaria ved utvidelse: den hevder at israelske myndigheter og styrker begikk aldersbasert forfølgelse «på Vestbredden, som de gjorde i Gaza», på styrken av svært få saker der. Den sier ingenting om tiltakene Israel har tatt for å beskytte barn i Gaza, blant annet de taktiske humanitære pausene tilrettelagt for polio-vaksinasjonskampanjene i 2024, der rundt 1,1 millioner vaksiner ble administrert.

G. Flotillen

129. Rapporten finner at to deltakere i Global Sumud Flotilla i 2025 var ofre for forbrytelsene mot menneskeheten voldtekt, tortur og forfølgelse «basert på kjønn, seksuell orientering og politisk tilknytning og støtte til rettighetene til palestinere». Funnet hviler på to saker, ingen kildeført eller spesifisert. Israel Prison Service har, med hensyn til lignende anklager fra en deltaker i en annen flotille i 2025, avvist «enhver anklage om voldtekt, seksuell overgrep eller systematisk misbruk av dets personell». Blokaden av Gaza er lovlig, som det daværende FN-generalsekretærens undersøkelsespanel fant i 2011, og det samme er dens håndhevelse mot fartøy som erklærer sin intensjon om å bryte den; UKLFI har redegjort for den juridiske posisjonen i detalj.

130. En enkelt handling kan være en forbrytelse mot menneskeheten hvis den utgjør del av et bredere angrep. Spørsmålet er derfor om kommisjonen har vist at behandlingen av to utenlandske aktivister, arrestert etter forsøk på å bryte en sjøblokade, utgjorde del av et angrep rettet mot den palestinske sivilbefolkningen i Judea og Samaria eller Gaza, og at de ansvarlige visste det. Den har ikke engang prøvd. Mer enn 470 deltakere, på deres advokaters telling, ble arrestert og deportert (Israels utenriksdepartement kunngjorde deportasjonen av 171 på en enkelt dag); Rapporten identifiserer to saker og tilbyr ingenting for å knytte dem til angrepet den påstår andre steder. Kommisjonen går forbi essensielle elementer i de reglene den anvender.

131. Krigsforbrytelsene kommisjonen finner i avsnitt 55 i Rapporten reiser en ytterligere vanskelighet. Tortur og umenneskelig behandling er, i en internasjonal væpnet konflikt, grove brudd på Genève-konvensjonene, som bare kan begås mot «beskyttede personer»; statsborgere av en nøytral stat på territoriet til en stridende «skal ikke anses som beskyttede personer mens staten de er statsborgere av har normal diplomatisk representasjon» der. Det punktet avgjør ikke enhver mulig tiltale, men kommisjonen sier ikke hvilken stat de påståtte ofrene var statsborgere av, eller adresserer dette punktet på noen måte. Heller ikke forklarer kommisjonen forbindelsen med den væpnede konflikten som hver krigsforbrytelse krever: nemlig at den væpnede konflikten spilte en vesentlig rolle i gjerningsmannens evne eller beslutning om å begå forbrytelsen, eller i måten eller formålet med dens begåelse. Den påståtte mishandlingen fant sted i forvaring, og kommisjonen sier ikke hvilken rolle konflikten spilte i den. Anklager om mishandling i forvaring kan ikke heves til grusomhetsforbrytelser ved påstand. Forbrytelser mot menneskeheten er forbrytelser av omfang eller organisering: de krever et utbredt eller systematisk angrep på en sivilbefolkning. Anvendt på to uspesifiserte anklager blant mer enn 470 forvaringer, i en situasjon utenfor konflikten, mister termen sin mening.

H. Fra hendelser til politikk

132. Rapportens konklusjoner beveger seg fra hendelser til politikk uten bevis for steget imellom. Avsnitt 49 finner at sakene med seksuell vold «ikke var isolerte hendelser» og at «de israelske myndighetene støtter og oppmuntrer slike handlinger», på styrken av sakene listet nedenfor, nesten ingen av dem identifisert. Avsnitt 60 sier at seksuell vold «har vært og fortsetter å være bredt rapportert, og møtt med nesten fullstendig straffrihet, noe som indikerer en stilltiende støtte til slike praksiser». En håndfull usourcede beretninger er ikke bred rapportering. Heller ikke etablerer en svikt i å straffe en politikk. ICCs Elementer for forbrytelser krever at staten «aktivt fremmer eller oppmuntrer et slikt angrep mot en sivilbefolkning». De aksepterer at en slik politikk «kan, under eksepsjonelle omstendigheter, implementeres ved en bevisst svikt i å handle, som bevisst er rettet mot å oppmuntre et slikt angrep», men bestemmer at «Eksistensen av en slik politikk kan ikke utledes utelukkende fra fraværet av regjerings- eller organisasjonsmessig handling». Kommisjonen later til å utlede den fra mindre enn det. Dens ytterligere steg, at straffrihet indikerer «uvillighet, snarere enn manglende evne, til å handle», låner språket i Roma-statutten uten dens test. Under statutten er en sak «som blir undersøkt eller påtalt av en stat som har jurisdiksjon over den» ikke tillatt for ICC med mindre staten er «uvillig eller ute av stand til genuint» å gjennomføre undersøkelsen; og uvillighet bedømmes etter om saksgangen ble foretatt «for formålet med å skjerme» den berørte personen, om det har vært «uberettiget forsinkelse», og om de ble gjennomført «uavhengig eller upartisk». Rapporten anvender ingen av disse testene. Og registreringen i Del fem D viser at forbrytelser ble undersøkt, påtalt og disiplinert. Ingenting av dette betyr at en ulovlig handling av en soldat gjelder soldaten alene: en stat svarer for opptredenen til sine styrker, og individer svarer for sine forbrytelser. Men ingen av proposisjonene etablerer statspolitikken som en forbrytelse mot menneskeheten krever.

133. Sakene med seksuell vold i Rapporten er fire saker i forvaring som kommisjonen sier den har verifisert siden mars 2025, hvorav den beskriver bare én, en påstått gruppevoldtekt i Megiddo-fengselet i 2025; en gravid fange i Damon-fengselet og en kvinne holdt ved Jalma-avhørssenteret og ved Damon, som kan eller ikke kan være blant de fire; to saker med voldtekt og forsøk på voldtekt hvis saker sies å ha blitt lukket «til tross for eksistensen av digitale bevis»; seks saker ved Sde Teiman; og de to flotillasakene (avsnitt G). To av disse sakene gjelder utenlandske aktivister, og har ingen åpenbar forbindelse med et angrep på den palestinske sivilbefolkningen (avsnitt G). Bare én sak kan spores: Rapportens fotnote identifiserer overgrepet ved Wadi as-Seeq, som Israel undersøkte (Del fem D). De seks sakene ved Sde Teiman bærer en fotnote bare til mars 2025-dokumentet etter hvilket de sies å ha blitt dokumentert. Ingen av de andre er datert med presisjon, tilskrevet en kilde, eller beskrevet i nok detalj til å bli sjekket. Anklagene er alvorlige, og hvis underbygget må de undersøkes og påtales. Klagernes identiteter kan beskyttes mens detaljer gis. Et funn om en forbrytelse mot menneskeheten kan ikke hvile på beretninger som ingen utenfor kommisjonen kan undersøke. Heller ikke kan slike beretninger, fra forskjellige steder og år, vise det avsnitt 49 hevder: at handlingene «ikke var isolerte hendelser».

134. Avsnitt 58 oppgir at Israels politikk «har resultert i den overdrevne og diskriminerende anvendelsen av dødelig makt, som har fordrevet og drept palestinere over flere generasjoner». Rapporten tilbyr ingen bevis for påstanden om generasjoner. Dens egne tall viser at dødsfall i Judea og Samaria «økte betydelig siden 2022», og registrerer seks palestinere drept av luftangrep der mellom 2008 og 6. oktober 2023; og dens egen beretning er at engasjementsreglene ble «angivelig utvidet etter 7. oktober 2023».

135. Avsnitt 53 lister åtte menneskerettigheter som Israel sies å ha brutt, fra retten til liv til «retten til barn til å delta i lek og rekreasjonsaktiviteter», uten å anvende noen av dem på noen fakta. Den legger til at Israel forsømte «å forhindre forutsigbar skade», uten å identifisere noen skade som var forutsett og ikke forhindret.

136. Rapportens beretning om den juridiske settingen er ikke mer forsiktig. Avsnitt 62 registrerer at i Område A er Den palestinske myndigheten «ansvarlig for intern sikkerhet og offentlig orden for palestinere», og deretter at Israel «opprettholder full effektiv kontroll over ekstern sikkerhet og bevegelse i hele Vestbredden». En beholdt makt til å begrense bevegelse for sikkerhetsformål er ikke kontroll over hver bevegelse, og Rapportens egen beskrivelse av Område A og B motsier det. Avsnitt 58 sier at okkupasjonen «har blitt avgjort ulovlig under folkeretten». Det er en feilrepresentasjon: ingen domstol har avgjort spørsmålet. ICJ ga en rådgivende uttalelse. Den er ikke bindende, den ble vedtatt på det punktet med elleve stemmer mot fire, og den gjorde ingen funn om noen av sakene denne Rapporten undersøker.

Del åtte: Anbefalinger som feilaktig gjengir loven

137.  Rapportens anbefalinger til Israel presenterer kommisjonens egne synspunkter som etablert lov, og gjør krav på ICJs autoritet for krav som Domstolen ikke har fremsatt.

•  Den rådgivende uttalelsen. Kommisjonen ber Israel, «I samsvar med den rådgivende uttalelsen fra juli 2024 fra Den internasjonale domstolen, umiddelbart avslutte den ulovlige okkupasjonen av palestinsk territorium, stanse all ny bosettingsaktivitet, fjerne alle bosettere og bosettinger». En rådgivende uttalelse er, som navnet sier, rådgivende. Den er ikke bindende, og språket om «samsvar» presenterer den som om den var det. Heller ikke følger anbefalingen den. Domstolen uttalte at Israel er under en forpliktelse til å avslutte sin tilstedeværelse «så raskt som mulig», og til å «umiddelbart stanse all ny bosettingsaktivitet, og å evakuere alle bosettere». For å avslutte okkupasjonen er «umiddelbart» kommisjonens ord, ikke Domstolens.

• De midlertidige tiltakene. Kommisjonen ber Israel om å «Umiddelbart avslutte begåelsen av folkemord i Gaza, fullt ut overholde januar-, mars- og mai-2024-ordrene om midlertidige tiltak». Ordrene gjorde ingen funn om folkemord. I sin første ordre sa Domstolen: «På det nåværende stadiet av saksgangen er Domstolen ikke påkrevd å fastslå hvorvidt noen overtredelser» av konvensjonen hadde skjedd, og «[e]t slikt funn kunne bare gjøres av Domstolen på stadiet for undersøkelse av sakens realiteter». Dommer Joan Donoghue, som ledet Domstolen da den ordren ble gjort, sa etterpå at Domstolen «ikke avgjorde at påstanden om folkemord var plausibel». Anbefalingen sier ikke uttrykkelig at Domstolen fant folkemord. Den plasserer kommisjonens egen anklage ved siden av Domstolens ordrer, slik at leseren tar den ene for den andre.

• Menneskerettighetsloven. Kommisjonen ber Israel om å «Fullt ut overholde internasjonal humanitær rett og menneskerettighetslov i militære og lovhåndhevelsesoperasjoner, og stanse målretting av sivile». Begge deler antar det Rapporten ikke har vist. Israels posisjon, som Menneskerettighetskomiteen registrerer, er at Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter er «en territorielt bundet traktat», og at menneskerettighetsloven ikke gjelder der internasjonal humanitær rett gjør det. ICJ er uenig, men har også holdt at i væpnet konflikt gjelder internasjonal humanitær rett som lex specialis: hvorvidt et drap i fiendtligheter er vilkårlig «kan bare avgjøres med henvisning til loven gjeldende i væpnet konflikt». Rapporten nevner verken tvisten eller den regelen. Den behandler Israels operasjoner i Judea og Samaria som lovhåndhevelse uten å vise at de er det (Del sju), og dens funn om at Israel har brutt menneskerettighetsloven i Gaza er en enkelt setning, som henviser leseren tilbake til dens funn om Judea og Samaria («se ovenfor, avsnitt 53»). Til slutt presenterer kallet om å «stanse målretting av sivile» Rapportens anklage som etablert faktum.

• Land og sikkerhetssoner. Kommisjonen ber Israel om å «Avslutte og reversere konfiskering og tilegnelse av palestinsk eiendom og reservasjon av palestinsk land for militære formål, inkludert under militære operasjoner i det okkuperte palestinske territoriet for opprettelse av buffersone, korridorer og tilgang». Okkupasjonsloven tillater rekvisisjon «for behovene til okkupasjonshæren» og ødeleggelse av eiendom der det er «absolutt nødvendig av militære operasjoner». Den omfattende planen godkjent av Sikkerhetsrådet i resolusjon 2803 (2025) bestemmer at israelske styrker vil trekke seg tilbake «basert på standarder, milepæler og tidsrammer knyttet til demilitarisering», og at en «sikkerhetsperimeter-tilstedeværelse» vil forbli «inntil Gaza er skikkelig sikret mot enhver gjenoppstått terrortrussel». Anbefalingen ville nekte Israel tiltak som loven tillater, og som i Gaza Sikkerhetsrådet har godkjent, mens Hamas nekter å avvæpne.

Konklusjon

138.  Kommisjonen ber verden om å akseptere at Israel har begått folkemord i Gaza og utryddelse og forfølgelse i Judea og Samaria, og den ber Påtalemyndigheten i ICC om å undersøke disse forbrytelsene med sikte på å endre de eksisterende arrestordrene og søke nye. En leser som følger fotnotene, finner et annet dokument. Utsagn fra israelske tjenestemenn er kuttet i to og gjort til å si det deres forfattere ikke sa. Én fanges uverifiserte beretning, gjentatt fra dokument til dokument, ender opp som et eksempel på den oppførselen som genocidal intensjon utledes fra. Kilder sitert for en proposisjon registrerer det motsatte. Syttito utsagn bærer ingen kilde i det hele tatt. Et funn om at barn er målrettet for sin alder, hviler på et dokument som utleder en politikk med å målrette gutter som «fremtidige terrorister» fra antallet drepte gutter og en enkelt bemerkning om en enkelt gutt. Israels beretning avvises der den nevnes og utelates der den ikke nevnes, sammen med undersøkelsene Israel åpnet. Enkeltsaker, strippet for faktaene som ville forklare dem, tilbys som bevis på et «utbredt og systematisk» angrep. Rapporten utelater hva Hamas gjorde 7. oktober, gislene, De forente nasjoners egne funn om seksuell vold mot israelere, Hamas’ erklærte intensjon om å drepe jøder, dens praksis med å kjempe fra sykehus og blant sivile, og rapportene om dens bruk av menneskelige skjold som generalsekretæren har henvist til. De fleste av «funnene» Rapporten bygger på, ble gjort under en leder som hadde krevd sanksjoner mot Israel og med et medlem hvis bemerkninger trakk fordømmelse fra vestlige regjeringer. Og hver konklusjon nås på en bevisstandard som kommisjonen selv har erkjent ikke er standarden folkeretten krever for funnene den gjør. Mange av dem oppfyller ikke engang standarden kommisjonen hevder å anvende.

139.  Kommisjonen ble bedt om å undersøke. I stedet har den bygget en sak for påtalemyndigheten og deretter avgjort den. Sitater kuttet fra sin kontekst, kilder lest mot sin klare mening, og sprang fra hendelse til intensjon er ikke ulykker når de gjentas i denne skalaen og alle går samme vei. Sammen snur de registreringen på hodet: staten angrepet 7. oktober blir gjerningsmannen til de alvorligste forbrytelsene i folkeretten, og organisasjonen som angrep den forsvinner nesten helt fra Rapporten. Det Generalforsamlingen har foran seg, er partisk advokatvirksomhet presentert som funn. Ingen stat, domstol eller påtalemyndighet bør ta feil av det for noe annet.